Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gens sal. «Vi efterlater dere våre barn,» ropte de; og
nasjonalforsamlingen reiste sig og ropte igjen: «Leve de som
forsvarer fedrelandet!» Et år efter blev der sagt i denne samme
nasjonalforsamling: «De unge menn skal kjempe, de gifte skal
smi våben, trekke tren og kanoner og skaffe mat; kvinnene
skal arbeide på soldatenes klær, gjøre telt og pleie de sårede;
barna skal plukke linnetstrevler til sårene; de offentlige
byg-ninger skal være kaserner, de offentlige plasser skal være
verksteder; på vinkjellernes gulv skal der lages salpeter; alle
ridehester skal gå til kavaleriet, alle kjørehester til artilleriet;
republikken er en eneste beleiret by, — Frankrike må bli en
eneste leir.» De franske soldater kjempet med heltemot. Ikke
alene berget de sitt land; de vant nytt. Derfor skal vi for
ugjerningene ikke glemme heltegjemingene. Heller ikke alt
det gode som revolusjonen gav.
Hvad revolusjonen gav. Selvstyre og frihet. Folket selv
fikk styre. Utsendinger fra hele folket fikk pålegge skatter
og gi lover. Enhver kunde tale og skrive som han tenkte, når
det ikke stred mot loven; enhver kunde dyrke sin Gud som
han vilde. Folket fikk talefrihet, skrivefrihet, religionsfrihet.
Likhet for loven. Likhet i skatter, embeder, verneplikt.
Ingen kunde lenger bli fengslet uten at han først var lovlig
anklagd. Loven blev den høieste herre; ikke en konge, ikke
ministrene, ingen annen enn loven. Og for loven var alle like.
Alle borgere skulde betale skatt; alle borgere fikk samme
plikt til å være soldater. En soldat kunde bh general, en
bondesønn kunde bli dommer. Dette og meget mere kan det
franske folk takke revolusjonen for.
De to råd. Efter Robespierres død var de måteholdne
kommet til makten, og den egentlige revolusjonstid var nu
forbi. Nasjonalkonventet bestemte at Frankrike skulde
styres av fem direktorer, og at lover skulde gis av de gamles
og av de yngres råd. Størsteparten av disse rådsmedlemmer
skulde velges blandt konventets medlemmer. Dette var der
mange i Paris som var imot. Det var også mange som vilde
ha en konge igjen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
