Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gjøres i fred. Der blir holdt møte i Algeciras (Sydspania), og
der blir det bestemt hvorledes det skal være i Marokko, hvad
franskmennene har rett til, og hvad andre nasjoner har rett
til der nede. Stormskyen er drevet over. Men den kommer
op igjen, og der er ikke mange år imellem.
Efter overenskomsten i Algeciras skulde Marokko være
selvstendig. Det er mer enn Marokkos sultan kan klare. Han
greier sig ikke alene; innfødte fiender stenger ham inne i
Fez. Men ved hans hoff er franske officerer, og i Fez er der
en europeisk koloni. Frankrike mener at alle disse
menneskers liv er i fare, og sier derfor at det vil marsjere mot
Fez, frelse dem og føre dem mot kysten. Vel, svarer tyskerne
— men mere må franskmennene ikke gjøre. De gjorde
naturligvis mere — og måtte gjøre’mere — , for noen måtte
skaffe ro i det urolige land. Efter tyskernes mening gjorde
de nu altfor meget, og sultanen — han gjorde bare hvad
de vilde. Så sendte tyskerne et krigsskib til Marokko, til
Agadir; der bodde tyske kjøpmenn, og de hadde også bedt
om hjelp; således skrev den tyske regjering til maktene. Med
denne beskjed’ var Frankrike naturligvis ikke fornøid — men
England heller ikke; England var Frankrikes venn — og
England var stormakt; det kunde ikke holdes utenfor her. Vilde
tyskerne kanskje legge flåtestasjon i Agadir — det vedkom
det britiske verdensrike i meget høi grad; vilde de ha sitt
stykke av Marokko — eller kanskje la franskmennene få rå
i dette land — mot at Tyskland fikk Fransk Kongo? Vilde
de i det hele forlange så meget av Frankrike, at Frankrike
måtte svare nei? — Og hvad så? Den engelske
utenriksminister Edvard Grey sa til den tyske gesandt i London at det
var nødvendig å få beskjed fra den tyske regjering; han
måtte ha noe han kunde legge frem i parlamentet, om han
blev spurt. Han ventet på denne bskjed — og syntes han
ventet for lenge. Og det lot den engelske regjering Europa
vite.
Den engelske finansminister Lloyd George holdt den 21de
juli 1911 en tale ved et festmåltid, og der sa han omtrent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
