Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - IX. Tunreet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sølve Solfeng 69
som var på vei op til ham. Han stanset og så forundret på ham,
han pleide ikke komme dit op.
Bestefar gikk med et lite smil og mumlet:
«Det var det Berit har ment hele tiden! Derfor tok jeg feil
av merkene. Hun blir sittende likevel. Hun blir sittende. Det var
det jeg så.»
Han fikk øie på Sølve, smilet blev stort. Sølve syntes han skimtet
bestefar oppe fra Solfeng:
«Nu slår tuntreet rot,» sa han. «Jeg skulde be dig gå inn til
Ivar og Berit. De vil snakke med dig!»
Sølve kjente med én gang at nu vilde noe skje. Det at de vilde
snakke med ham således, ropte ham inn, det hadde aldri hendt
før. Han gikk op gjennem tunet. Hele tunet surret rundt for
ham, han så bare solflekkene som drysset ned gjennem det unge
løv på heggen, og nedenunder på stenen Guri, som satt ganske stille
og så på ham.
Han gikk op trappen og inn i stuen. Der satt Berit og Ivar
alene borte ved den ene enden av det store bordet.
«Kom hit og sett dig, Sølve,» sa Berit, «vi vilde gjerne snakke
med dig.»
Han gikk stille bort på benkeenden og satte sig. Det blev stille
litt. Så sa Berit:
«Du har vært så stille og rar i det siste, Sølve, og jeg tror nok
jeg forstår det. Du kjenner dig uviss og vet ikke noe du vil. Og
derfor har jeg sagt til Ivar: ungdommen har ikke godt av å gå
på det uvisse, den skal vite hvad den har å gå til, og vite hvad
den vil; og så kan den velge, og derfor har jeg villet at han nu
skulde si dig hvad vi hele tiden har tenkt. Nu du Ivar,» sa hun.
«Ja,» sa Ivar, «nu har du jo vært her i hele opveksten, i syv
år. Du har artet dig vel. Men nu er du voksen, og herefter skal
du styre og rå dig selv. Og så er det Berit mener det er på tide
å si dig at dersom du fremdeles vil bli på Kjelle, så skulde du
være gardgutten og bli sittende her efter oss. Du hører jo til
ætten!»
Det var som Sølve fikk et slag. Noe slikt hadde aldri vært i
hans innerste tanke. Han, som alle, hadde vennet sig til å tenke
på Guri som gardjenten. Det för som et blink gjennem hans hode:
slikt måtte aldri skje. Han kjente plutselig en forandring i sig,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
