Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - III. Huldresvarten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
162 Jo-karene i Skarvangen
var da ikke så lite Veslejo fikk høre heller, av slikt som Storjo
aldri talte til kvinnfolkene om. Han visste beskjed både om han
Tjostulf i Svarthammeren, om kvernknarren, om kornvetten, han
Bygvir, og om de underbuendes som nok holdt til inne i haugene
og ikke så langt borte fra Skarvangen heller. Han hadde for lengst
som Storjo tollekniv dinglende i lærslire bak i beltet, lett å nappe,
om det høvde til at han skulde kaste den over noe, og også han
hadde hæljern som skraklet. Han visste at det kunde hende at de
underbuendes undte en noe, da synte de det frem, og da vilde de
at stål skulde kastes over. Men en skulde ikke uforvarendes tre på
noe av deres som en ikke så, og kanskje få det mot deres vilje, de
skulde høre det skraklet, og få tid til å rydde sitt unda så ikke
mannefot trådte på det.
Noe fra de underbuendes hadde nu Jokarene ikke fått heller,
sånn likefrem; men nok ofte lønnlig hjelp; når noe så ut til å gå
riktig på skeive for dem var det utrolig hvordan det likesom ben-
ket sig av sig selv; hitfolket vilde dem vel.
Men så kom også det at de fikk noe, det mente de for visst, og
det var dengang de fikk Huldresvarten.
Det var en ting de ikke hadde vært riktig forlikte om, kvinn-
folkene og Jokarene. Gris hadde de nu tatt til å ha, og det var
bare rimelig, de som hadde kvern; men mer enn en ku hadde de
ikke. Berit mente nu at la de litt mere vind på slåtten og ikke
drev så meget med åkeren, så kunde de nok fø to kyr oppi Skar-
vangen. Men det satte Jo sig helt imot, det skulde ikke tas noe av
åkeren. Han sa nok ikke grunnen til andre enn Veslejo, men han
mente at kornvetten var flyttet med ham op til Skarvangen og
trivdes der; det han Bygvir rådde for skulde ikke minskes, og så
var de brødre og gode busser han og kvernknarren, den ene ar-
beidet i hendene på den andre.
Det var" da ikke blitt noe av, Vesle Karis Kariros var blitt gående
alene der oppi Skarvangen. Men nu tok Kariros til å bli gammel
og støl, kunde ikke riktig gjøre nytten for sig heller og var også
med alderen blitt sær og fordringsfull og full av påfunn, så hun
mest ikke var til å komme i bås med. Det var på tide at hun blev
byttet ut med en yngre.
De blev da også forlikte om at den første kvigekalv som kom
skulde settes på, og Berit hadde alt tatt til å gjemme för så de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
