Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Recensioner - Arundell Esdaile: National libraries of the world. Lond. 1934. Av Wilhelm Munthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216 RECENSIONER
ninger av kolleger i alle land. Esdaile har mange betingelser for å skrive
en slik bok. Han har sett flere fremmede biblioteker enn det faller i de
flestes lodd, han har et raskt blikk og en personlig opfatning, og han kan
forteile med et lunt blink i øiet.
Vi trenger også en leselig bok om fremmede biblioteker igjen. Vi kan
ikke nøie oss med opslagsbøker av »Minerva»-typen alene. Vi har ikke hatt
nogen personlige, litterære skildringer av biblioteker siden vår amerikanske
kollega Theo. W". Koch skrev sine reiseinntrykk fra berømte europeiske
biblioteker i Library Journal, 1913—14 og Eug. Morel utgav de fortreffelige
forelesninger i den franske bibliotekarforening under titelen »Bibliothèques,
livres et librairies» (T. 1 — 3. Paris 1912—14). For ikke å tale om G.
Schaumans lette »Ströftåg i utländska bibliotek».
Esdaile har begrenset sin bok til nasjonalbibliotekene. Derved er mange
berømte bibliotek ikke kommet med. En begrensning var naturligvis
nødvendig, og man må innrømme at i våre dager har nasjonalbibliotekene fått
en øket betydning som det organiserende element, det centrale i hver stats
biblioteksystem. Dessuten kan man i reglen av det utstyr hver stat ofrer på
sitt nasjonalbibliotek danne sig et inntrykk av ikke bare hvilken vekt den
tillegger sin egen nasjonallitteratur, men også av dens litterær-videnskapelige
aspirasjoner, dens vilje til å lære av den fremmede forskning og til å yde
noget i det internasjonale videnskapelige samarbeide.
I over et århundre, ja ennu lenger hvis vi tenker riktig efter, sier
Esdaile, har begrepet nasjonalbibliotek været i stadig ekspansjon. Menn
som Bignon ved Bibliothèque Nationale, Panizzi i British Museum, Korf ved
det keiserlige bibliotek i St. Petersburg, Putnam i Library of Congress (og
han kunde gjerne ha tilføiet Harnack og Schwenke i Berlin) har hver i sin
generasjon tilført nasjonalbibliotekenes virke friske og verdifulle elementer.
Hver av dem har gjort de biblioteker de ledet — og dermed også lignende
institusjoner — nyttige for en videre krets. Hvad deres efterfølgere vil gjøre,
kan vi ikke förutse. En tid med radio, grammofon, film og mikrofotografi
kan komme til å endre meget i bibliotekenes utseende. Men ett er iallfall
sikkert: Ekspansjonen er ikke avsluttet. Derfor kan det være nyttig, mener
Esdaile, å ta en översikt over stillingen idag, jevnføre fremgangen og
sammenligne systemene i hvert land. Uniformitet kan vi ikke vente å finne;
dertil er den historiske utvikling for uensartet. I Tyskland hjemlån og
stats-centralisasjon, i England presensbiblioteket ved siden av en ny utlånstype, i
U. S. A. kortkatalogens apoteose, i det romanske Europa et gammelmodig
bibliotheca omnibus. Rekrutteringen er også forskjellig, men allerstørst er
forskjellen i vurderingen av nasjonalbiblioteket slik som det får sitt uttrykk
i statens bevilgninger. Og her mener Esdaile at hans bok kan virke
stimulerende på forsakte chefer for underernærede bibliotek.
Boken beskriver 21 lands nasjonalbibliotek og søker for hvert å svare
på følgende 8 spørsmål: Historie, bygning, kataloger, organisasjon, plass i
statens biblioteksystem, personale, budgett og litteraturhenvisninger. Dette
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
