Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Skogen og Tjernet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
71
gaar ut i Livet for Alvor, uten at kjende det
Menneske, som hidtil har staat dig nærmest.
Hun stanset et Øieblik; det var som der
laa Bjerge paa hendes Bryst, og Taarerne vilde
frem, men hun tvang dem tilbake. Talte hun
ikke nu, saa blev det aldrig. Og hun syntes,
at han da maatte gli fra hende, og Afstanden
altid maatte bli større mellem dem. Alene ved
at vise ham Tillid og Fortrolighet, kunde der
skapes voksent Venskap mellem dem. Og saa
kom det da dæmpet og stille og med mange
Pauser.
«Du vet jeg pynter to Grave dernede paa
Kirkegaarden. Den ene er Mors . . .»
Kaare nikket. Han hørte hvor hun var be*
væget, og hvad det kostet hende at tale, og han
var saa forpint der han sat, at han kunde rømme.
Uf, gid hun vilde la være dette!
«— og den anden er Hans Holdts,» fort*
satte hun stille. «At han var min Ven, som
hans Søster og Bror nu er det, vet du. Men
han var mere, Kaare.»
«Ja, det vet jeg jo ogsaa, Mor.» Han sa
det utaalmodig uten at ville det.
Hun blev kold, og der gik et Sting gjennem
hendes Hjerte: Var dette hans Stemme? Hun
hvisket tonløst:
«Saa? Vet du det?»
«Ja, jeg hørte jo naturligvis om at . . . ja,
om at han var — glad i dig altsaa.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>