Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ho Konstance av Cora Sandel. Tegninger av Axel Revold
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HO KONSTANCE A V CORA SANDEL
Det fjerde for fem år siden. Da hadde hun pike og ærendspike. Reise
er ikke blitt. Han Andreas har da talt om at de skulde sørover engang,
men —
Husene i utlandet, hvor høie kan de være? Høiere enn banken, skolen,
kirken? Hun vet jo de har mangfoldige etasjer. Men tar en et overblikk
over alt det største her, gjør sig klart hvor stort det virkelig er, da er det
ikke lett å tenke sig noe større —
Er det sant som månge tror at vi lever når vi er døde, ser andre ting
enn dem vi nu ser — Gud hjelpe henne, det er heller denne jorden hun
vil se, heller Paris og pyramidene enn Guds rike.
Være ung og pen og fattig, det er farlig det. Var det iallfall. En fikk
så meget tullprat hvisket i ørene, tok det til sig, visste ikke bedre —
Snart nitten år siden er det. De reisende pleide stå utenfor hotellet, når
hun og venindene gikk vestover i lange rader, arm i arm —
Han hadde svart, krøllet hår, sånn hudfarve som ho Konstance, gikk
i mosegrønn filthatt og talte tysk. Og noen ord norsk. Han sa dem så pent.
Kalosjer var det, lian reiste i. Hun fikk et prøvepar.
Forført blev hun ikke. Aldri har hun forsøkt vri sig unda sig selv med
den tanken. Skjønt var det å synde. Men han kom ikke på land på nedtur
som ban hadde lovet. Skrev aldri. Noen uker senere var han Andreas
god å ha.
Hun gikk til han. Hun kunde gått til andre. Hun kjente på sig at
det var til han hun skulde gå. Hun sa alt som det var. Plassen sin hos
Øyen hadde han alt. De giftet sig så fort det var klart med lysing.
Han fikk den peneste piken i byen. Aldri hadde han vel trodd han
skulde få henne. Nå blev det. Om ikke nettop sånn som han helst skulde
villet det.
Ikke så det har vært noe tøv om det siden. Men det gjør at det er han
Andreas som har avgjørelsen i alle større ting.
Snild? Joda. Snild og bra. Ordentlig, full av fremferd, aldri en dråpe
sterkt. Men ikke kan han si sånne ting med sånn stemme som dem hun
hørte de kveldene på hotellet. Meget forstod hun ikke og forstod det likevel.
Det gikk inn i henne som sødme og sitter der som savn.
186
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
