Ord och Bild / Fyrtiofemte årgången. 1936 / 169 (1892-1951) Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
	Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Nyere norsk historieforskning. Av Andreas Holmsen

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>

Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

sproglig og kulturhistorisk viden og fra
omhyggelige topografiske studier har denne
forsker hentet hjelpemidler til aa tolke de tusen
aar gamle og eldre stedsnavns tale om den
tid de stammer fra. Lekende lett — saa synes
leseren — samler hans kunnskapsfylde sig
til grunnlag for like fantasirike som logisk
slaaende slutningsrekker. Hans hovedverker, som
hører til norsk aandsvidenskaps ypperste
frembringelser, har da ogsaa allerede gitt
baade arkeologi og historieforskning mektige
impulser. I »Hedenske kultminder i norske
stedsnavne» (Videnskapsselskapet 1915) gaar
Magnus Olsen gjennem det østnorske materiale
av »hellignavn» og lar dem aapne vide gløtt
inn til fundamentale realiteter i vaare
forfedres liv i eldre jernalder: den religiøse
kultus i intim sammenheng med aaker og
buskap, med gaard og lokal
samfundsorganisa-sjon. I »Ættegaard og helligdom» (Inst. for
sammenlign, kulturforskn. 1926) fører han
oss skritt for skritt bakover gjennem hele
gaardnavnmaterialet, viser hver navnetype
i dens kronologiske avgrensning, dens
naturbestemte forekomst og dens sosiale miljø,
for aa ende med en sammenfattende analyse
av de mest innholdsmettede navn,
kultstedenes. Ledd for ledd bygger denne
undersøkelsen op et billede av bærende trekk i norsk
bosetnings-, erhvervs- og samfundshistorie
gjennem mer enn et aartusen.

Den yngste av de store gaardnavngruppene
rekker en to-tre hundre aar ned i kristen tid.
Og her kommer dette nye materialet vei saa
godt med som for »forhistoriens»
vedkommende. For de moderne historikeres viktigste
innsats naar det gjelder de første aarhundrene
av »historisk» tid, har hittill vært aa kassere
som vesentlig ubrukbart størsteparten av det
imponerende kildemateriale man tidligere
hadde øst kunnskap av: sagaene.

Det store publikum fikk vei først for alvor
føling med sagakritikken da den nye
Norges-historien kom. I en eneste ubarmhjertig jafs
slukte den hele den uforlignelige samlingen av
fortellinger om djerve nordmannakonger,
stolte høvdinger og fribaarne odelsbønder som
har levd et flerhundreaarig liv i det norske
folks takknemlige bevissthet og som den dag
idag er en bestanddel av hver nordmanns
barnelærdom: »Vi maa opgi enhver illusjon om
at Snorres mektige historiske epos har noen
dypere likhet med det som faktisk skjedde i
tiden mellem slaget i Hafrsfjord og slaget paa
Re.» Det virket som et knyttneveslag i

Magnus Olsen.

nasjonens ansikt, og det manglet ikke paa
insinuasjoner om at dette med sagaenes
upaalitelighet var bare noe de nederdrektige
historikerne hadde funnet paa for aa faa plass til
sitt eget lavpannede syn paa Norges gamle
historie.

Nu er det en helt selvsagt ting at de forsøk
som er gjort i den senere tid paa aa bygge op
et nytt syn paa norsk historie i »sagatiden»,
ikke hadde vært mulige uten at sagaene var
avskaffet som utslagsgivende kildemateriale.
Men med selve sagakritikken henger det i
virkeligheten noe anderledes sammen. Den er
ikke annet enn et ufravendelig resultat av
veksten i den almindelige historiske kildekritikk,
og denne vekst er atter ensbetydende med
historieforskningens bestrebelser for aa bli en
virkelig videnskap En kort oversikt over
utviklingen av den norske sagakritikken vil
vise dette.

Allerede P. A. Munch og hans samtidige
arbeidet med en sammenligning av de
forskjellige sagaers fremstilling og kunde derved
paavise en mengde uoverensstemmelser og
motsigelser i dem. Munch begynte ogsaa for
alvor aa trekke utenlandske kilder — ikke
minst fra Vatikanet — inn i sammenligningen.
Munchs arvtager, Gustav Storm, gikk et

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>