Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Ulefos. En herregård fra Napoleonstidens Norge. Av Helge Neumann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ulefos
fyldt av festkledd ungdom. Fetteren,
amt-mann og kammerherre Severin Lövenskjold
residerte på Fossum ved Skien, svogeren,
brukseier Diedrik von Cappelen på
Gimsö-kloster ved Skien, en bror Jörgen var
grosserer i Porsgrunn, og broren Jacob satt som
jernverkseier på Næs ved Tvedestrand,
alle var menn med innflytelse og med en
tillit i folket som skulde gi dem sete i den
forsamling som skapte Norges grunnlov.
Men når lysene flammet opp i de 27 vinduer
som strålte imot dem under kjöreturen
mot bakketoppen, måtte alvoret vike for
en stund og sinnene stemmes til fest. Og
når françaisen åpnet dansenes rekke, eller
wienervalsen gikk lett over de hvitskurte
gulvplankene, har havesalens rene klassiske
linjer og farverike dekorasjoner dannet den
eleganteste ramme om selskapet. På
veg-gen ut mot terrassen stod sortmalte, rikt
draperte gipsfigurer med lys i hendene.
Vis a vis inntok ovner i form av
monumenter med lange inskripsjoner sin plass i
nisjer i hjörnene, og fra de imiterte skyer i
takets midtfeldt hang prismekronens
for-gylte spiral hvor lyset fikk funkle i en
vrimmel av blanke facetter.
Ved et pussig skjebnens spill skulde en
svensk offiser og kunstner komme til å gi
havesalen dens monumentale og festlige
dekor. Napoleonstidens Europa var i
stöpe-skjeen, stater oppsto og gikk til grunne,
forbund og pakter ble inngått og opplöstes,
krigens mare rev og slet i den gamle
verdensdel og gav næring til mange
storpolitiske intriger. I februar 1808 ble de to
skandinaviske folk kastet inn i en innbyrdes
krig som savnet enhver forståelse hos den
norske befolkningen. »Under hele den
7-aarige Krigs-periode, var det neppe nogen
Begivenhed, som i Norge opvakte mere
Skræk og Misnöie, end denne ubetimelige
og uoverlagte Krigserklæring», sier Jacob
Aall i sine Erindringer. Men krigen gikk sin
gang, og oberstlöitnant grev Axel Otto
Mörner, som i spissen for en »flyvende
Colonne» var blitt omringet ved Toverud,
måtte gå i norsk fangenskap. På gitt
æresord fikk han ta kvarter på Ulefos. Det er
mange vidnesbyrd om at krigen dengang i
mangt artet sig som en kamp mellem
kaval-lerer. Gikk det enn hardt for sig i
tref-ningene.. var det lite nag og bitterhet når
avgjörelsen var fait. Den fangne svenske
oberst Gahn sier i sin rapport at han og
hans folk var blitt »på det hederligsta och
bästa sätt bemött». Og, sier oberst Angell
i »Syvårskrigen»: »Fangene ble under hele
sit langvarige ophold i Norge vel
behandlet. Det heter, at da de drog hjem igjen, var
de vel opklædt, saa velnærte ut og uttalte
sin tak for den gode behandling.»
Mot denne bakgrunn tör vi se grev
Mörner mottatt på Ulefos, mer som en
höit-stående gjest enn som fange, og at han har
fölt sig vel der, vidner hans energi og
ar-beidslyst om. De fleste av de malerier av
norske fosselandskaper som den dag i dag
pryder herregårdens festsal, skriver sig fra
grev Mörners hånd. »Veggmaleriene som
nu fremtrer i forholdsvis mörke brunlige,
grönne, blå og gulgrå toner, har som helhet
en utmerket dekorativ holdning, som
rent farvemessig står fortreffelig til salens
övrige lyse hvite og kremgule farveskala»,
skriver Thor Kielland i boken om Ulefos. —
Kunst og krigeryrke var en yndet
kombi-nasjon. Den 34årige oberstlöjtnant, som i
aprildagene 1808 med bitterhet hadde
måttet »lämna sitt värje till en pojke» ved
Toverud, sökte i sitt fangenskap
adspredelse i kunstnerisk utfoldelse. Allerede i 1801
var han blitt »ledamot av konstakademien»,
og da han senere ble generallöitnant og
chef for kavalleriinspeksjonen, inntok han
også plassen som akademiets
»hedersledamot». Om han enn ikke har den plass i
svensk kunsthistorie som hans brorsönn,
offiseren og maleren Hjalmar Mörner,
finnes allikevel 5 bilder av ham i samlingene
på Rosendal og Ulriksdal. Både Niels Aall
og hans ufrivillige gjest har sikkert begge
27
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
