Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Fredrik Paasche. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik
P a a s c h e
fleste hadde mistet festet i de gamle
hedenske idealene og mangfoldige hadde
ennå ikke greid å gripe de nye, kristne.
Stoffet rummer en mangfoldighet av
menneskeskikkelser. Det er et kaos man nok kan
gå seg vill i, og det er en av Fredrik
Paa-sches største fortjenester at klarheten, til
og med i dette verket, er noe av det mest
karakteristiske ved fremstillingen.
Omtrent samtidig med utgivelsen av
bøkene om Sverre og Snorre var Fredrik
Paasche, i 1920, blitt professor — i
europeisk litteraturhistorie »med særlig
förpliktelse til å lese over tysk litteratur».
Men frasett forelesningene var det bare
norsk og norrønt åndsliv han i de siste
ijue årene utforsket og skildret. Det
vesentlige av resultatene har han lagt ned
i den store norske litteraturhistorien som
han i 1923 tok til å gi ut sammen med
Francis Bull (senere er også A. H. Winsnes
kommet med). Her har Paasche skrevet 1.
og 3. bind.
Det er først i litteraturhistorien den har
fått hel utløsning, Fredrik Paasches
glødende kjærlighet til middelalderens
mennesker — i godt og i ondt — med en
nyanse-rikdom som aldrig før. Dette er så mye mer
enn historie om middelalderens åndsliv, det
er i det hele ikke om noe først og fremst,
det er selve middelalderen som kommer
tett innpå oss, ja som vi føres inn i. Halvdan
Koht og andre hadde under
doktordisputa-sen innvendt at den diktningen Paasche
behandlet, hang og svevet i luften, og
mistet sin innbyrdes sammenhang også —
fordi miljøet manglet. I litteraturhistorien
fik Paasche det med, riktignok ikke det
økonomiske miljø, men det vitenskapelige
og til dels det politiske og det sociale. —
Dette første bindet av litteraturhistorien
er uten tvil Fredrik Paasches største
bedrift som forsker og forfatter. Men også
»Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene»
var han særlig egnet til å skildre: det var
nettopp i dette tidsrom »sagatiden» igjen
ble en makt i norsk kulturliv; den ble jo
en av de viktigste impulsene for
frigjø-ringsverket på Eidsvoll. Dessuten stemte
det romantiske livssyn godt med Paasches
temperament — hvilket ikke forhindrer at
han klarere enn noen tidligere forsker hadde
blikk for realismen i denne tiden. I sentrum
av fremstillingen står selvsagt Henrik
Wergeland og hans arbeid for norskhet
og folkeopplysning, folke-enhet —•
Wergeland som nok i det hele var den nordmann
som stod Paasches hjerte aller nærmest.
Også Fredrik Paasches svakheter kom
klart fram i litteraturhistorien, tydeligere
enn kanskje noen gang før. Hans dyrkelse
av »helter» i deres forhold til bestemte
idéer som har fenget i dem, og i ham, kunne
føre til at han så heltene litt for like, og litt
for »positive». Det slår en undertiden at
skikkelsene — Wergeland, Goethe, Sverre
og andre — i litt for høy grad er skapt i
Paasches eget billede. Men dette er
riktignok reversen av en av Paasches største
egenskaper: den merkelige evnen til å leve
seg helt inn i den side av personligheten
som for ham er den viktigste, ja den ene
vesentlige. Denne dyrkelsen av store,
sentrale personligheter førte også til at de
små profetene stundom kunne bli litt
stedmoderlig behandlet — det gjelder
særlig en del forfattere fra
Wergelands-tiden. Jo betydeligere en dikter var,
desto mer kom Fredrik Paasches evne til
sin rett. Av en rekke av våre største menn
har han gitt karakteristikker og portretter
som vil holde seg meget lenge.
I den siste boken Paasche nådde å få
ferdig, vendte han igjen tilbake til sitt
kjæreste område, middelalderen. Han hadde
planlagt et større verk om tidens indre
historie; Dronning Ragnhilds tre skulle
det hete. Bare første bind ble fullført:
Landet med de mørke skipene.
Hans forskninger gikk for en vesentlig
del ut på å vise nordmennenes forbindelser
med andre folk. Men når det gjaldt å in-
507
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
