- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Første aargang. 1890 /
453

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Herman Bang: Hvordan jeg blev forfatter

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Hvordan jeg blev forfatter.

Nogle ^rindringer fra min debut.

At det allerede er tretten aar siden — snart en halv
menneskealder. Og dog mindes jeg hvert enkelt ansigt fra den tid, som
nikkede det just nu til mig over bordet, og jeg hører hver stemme,
som talte den til mig i dette øieblik.

Ja jeg blev sandelig tvungen ind i litteraturen, og jeg tør
nok sige, at jeg satte først pen til papiret, da det moment var
kommet, da ogsaa kællingen lærer at spinde.

Der havde jeg gaaet og bestilt ingenting bag gamle
bedstefars ryg — han, som betalte for dumheder og klæder og nye
dumheder og nye klæder og saa for statsvidenskabelig manuduktør,
mens han troskyldig drømte mig langt ind i det diplomatiske
korps, sagtens lige op til gesandt.

Skuespiller vilde jeg være, men heller ikke de øvelser drev
jeg saa sært ivrigt. Jeg kunde jo dog — var min undskyldning
overfor mig selv — ikke drive de skuespillerstudier altfor
aabenlyst og hidsig for ikke at gjøre liam, den gamle, sorg.

Saadan gik et par aar, mens jeg bestilte ingenting og brugte
penge. Der var jo det med bedstefar, at han ikke huskede saa
godt mere. Havde han af sit gode hjerte — han var jo aldrig
glad, naar han ikke gav — stukket mig et par tiere ud om
morgenen, saa havde han om aftenen ganske glemt det og kunde
godt selv spørge, om jeg ikke trængte til penge.

— For ungdommen liar nu saa mange udgifter, min go’e,
sagde lian altid ligesom forklarende.

Og spurgte ikke han, kunde maaske jeg, skarn, give mig til
at klage min nød, saa jeg fik igjen.

Men lidt efter lidt begyndte uveiret at trække sammen.

29

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:33:09 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1890/0461.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free