Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Francis Bull: Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Henrik Ibsen.
knapt hans diktning ha eid den spennkraft som levendegjor
skikkelsene i hans skuespill, og gir samtalene og den grad
vise avsløring av fortiden en betagende dramatisk intensitet.
I siste akt av «El dukkehjem» sier Nora til Helmer:
«Sæt dig ned. Det blir langt. Jeg har meget at tale med
dig om.» Mange andre Ibsen-mennesker kunde ha sagt den
samme replikk. Noget av det viktigste nye ved Ibsens dra
matiske teknikk består deri at handlingen i hans skuespill ut
vikler sig gjennem samtaler. Istedenfor hendelser og intrige
bruker han diskusjoner og bekjennelse, og det som diskuteres
og bekjennes, er fortiden, de gjorte gjerninger, de dulgte hen
sikter, og så selve de døde, alt det som går igjen og hemmer
og griper inn i de levendes ønsker og vilje.
Efter «Rosmersholm» skrev Ibsen i et elskværdig forkla
rende brev til et samtalelag av begeistrede gymnasiaster at
«stykket handler om den kamp som ethvert alvorligt menneske
har at bestå med sig seiv for at bringe sin livsførelse i sam
klang med sin erkendelse». Det samme kunde i grunnen
sies om de aller fleste av Ibsens dramaer. Hans utrettelige
selvransakelse hadde lært ham at der i enhver av oss finnes
to slags samvittighet; den ene, den robuste, sunde og frie
hører individets egen åndsutvikling og viljesliv til, og er i
pakt med det vordende, men den annen, den avlegse og
skrantne moralbevissthet, som har sine rotter i tradisjon og
opdragelse, i samfundskravene og i alt det fortidige, den er
en hindring for personlighetens frie ulfoldelse, den er liket i
lasten, som gjør livsseilasen uglad, stanser farten og ødelegger
fremgangsviljen. «Aldri har nogen annen inspirert mine tanker
eller ledet mine meninger hevdet Ibsen engang overfol
en fransk litterat —; jeg har søkt alt i mig seiv, og alt er
utgått av mitt eget hjerte. Jeg har mottatt et heftig inntrykk
av den motsigelse vi har skapt mellem menneskets bestemmelse
og de samfund som menneskene har fått istand. Derfor har
jeg skrevet som jeg har gjort. Det var mitt kall.»
Ser man ut over Ibsens halvhundreårige diktergjerning,
samler alle de problemer han har behandlet, sig til et
eneste, som er av almen art, uavhengig av tid, av land,
av nasjonalitet. Han tvinger hver leser og hver tilskuer til
a ransake sig seiv, og erkjenne at feighet og fraser, hykleri
og egoisme, konvensjonalisme og hensynet til andres dom
173
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
