Thue GE Denne opfatning vil riktignok medføre at den tidligere hevdede anskuelse om Sydsveriges kvartærgeologiske forhold må revideres. Det har jeg allerede antydet i Norsk geolog. tidsskrift B. XII pag. 407—411, idet beliggenheten av de høgste terrasser i Båhuslen på det epeirogenetiske spektrum faller sammen med beliggenheten av de høgste terrasser fra dypeste landsenkning i Fjordtida på Norges vestkyst. Og her har vi bevislig hatt en meget senere istid, Ratida, hvis terrasser som oftest er meget dypt inngravet. Allerede Rekstad omtaler under sin behandling av terrassen på Moen i Øvre Årdal, Sogn, at han antok de mellemsvenske morener tilsvarer Raet i Norge. Man merker sig at ferrassene på Våneren og Vetterens sydside ligger betraktelig høgere enn på nordsiden, så der er et sprang i terrassehøgden på ca. 30—35 m. Det fremgår tydelig av pl. I. hos A. Cleve-Auler, Forsök til Analys av Nordens senkvartåra nivåföråndringar, Geolog. fören. i Stockholm 1923. På sydsiden av Vånern etc. går terrassehøgden op til 140 og 150 m. Så springer den på nordsiden ned til 110 —l11 m., hvorefter følger 120 og 130 m. etc. Samtidig er det nettop på denne grensesone inntegnet store morener. Forfatteren hopper fra isobaslinjen på 120 m. et langt styk- ke nordover og anbringer så på nordsiden av de store innsjøer på ny en isobaslinje på 120 m. Avstanden mellem disse er fra 50—60 km. til over 100 km. Hvis disse to linjer skulde tilsva- re samme nedisning, så måtte der ha vært en veldig forkastning i senglacialtid tvers over hele Mellem-Sverige. Da vi imidlertid finner samme forhold langs vestkysten av Norge fra Rylylke til Nordmøre i alle tilfelde (videre nordover er ikke undersøkt), uansett fjellets beskaffenhet eller fjordenes forløp, så tillater jeg mig å sette forkastningsteorien tilside. Kolderup fremsatte (Bergensfeltet etc. 1907) en lignende forkastningsteori til å for- klare uregelmessighetene på terrassehøgdene i Bergensfeltet. Mine målinger der har vist at dette ikke holder stikk. Enkelte uregelmessigheter skyldes målingsfeil, men de fleste skyldes at den opførte m. g. tilhører forskjellige istider, således som er på- vist fra Sunnmøre. Det synes således liten grunn til å anta at der hersket