Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116
Hun tok sig i å speide efter noget i søsterdatterens
ansikt — som kunde Vesla, stakkar, gi beskjed om
det gikk i orden med dette lånet . . .
Ved bordet førte Elsa Klausen an i passiaren —
hun kom liksom bent fra byens navle hun, med
siste nytt, siste rykte og siste spøk.
Men de andre var ikke borte, de heller; Line,
Alv og Lars Høidal fulgte godt med i avisene,
teaterstykker og film blev grundig bedømt og alt,
Elsa kunde fortelle, vakte heftig interesse.
Karl-Vilhelm satt litt unda, med det ene benet over det
andre, og røkte snadde. Han sa ikke så meget, men
blikket hans hvilte på Elsa, og efter som hun smilte
det lille sarkastiske smilet sitt eller lo den korte
latteren, speilte ansiktet hans minespillet i hennes.
Ennå undgikk han og Alv å snakke direkte til
hverandre . . .
Knut flyttet øinene fra den ene til den næste,
når de snakket — hukret lavt over morsomhetene,
strøk sig ofte gjennem håret, til det hverken hadde
skill eller fasong lenger. Minken heklet flittig på
en barnelue og telte masker halvhøit —■ av og til
gjespet hun og måtte drikke litt mer vin. Bare
Vesla Jensen prøvde somme tider å snu samtalen
— med høie, plutselige spørsmål: Har du sett de
nye stråhattene, Line? Bedårende altså! — Er
det no mer influensa i byen nå, Karl-Vilhelm?
— Du tar vel med dig gitaren din til Brandrud,
Knut? — Men de hørte næsten ikke på henne —
de svarte fra sig og snudde hodene mot Elsa igjen.
Da skygget blikket til i ungpikeansiktet, rett op og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
