- Project Runeberg -  Håkon Håkonsen. En norsk Robinson /
151

(1927) [MARC] Author: Oluf Wilhelm Falck-Ytter
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

ISI

«Huf, kom la oss vende om,» sa Mary, «her er så
koldt og uhyggelig.»

«Er du redd Mary?»

«Nei, ikke redd, men det er så uhyggelig her. Og
er du sikker på at vi finner ut igjen?»

«Vi har jo bare en gang, — jeg har iallfall ikke
sett nogen sidegang efterat vi forlot hovedgangen. »

«Ikke jeg heller, men her blir rummet så stort at
vi ikke kan vite hvorledes vi skal finne gangen igjen.
Og tenk om våre lanterner slukket!»

«Det har jeg sikret mig mot, jeg har både lys og
fyrstikker i lommen. Men hvis du vil, kan vi gå ut
igjen. Jeg ser forresten ingen fare. Flaggermusene som
farer omkring oss er ubehagelige, men de gjør ikke
nogen skade. Kom la oss gå ut i dagens lys igjen.»

«Nei ikke for min skyld, vi kan jo holde oss efter
veggen så må vi jo finne gangen igjen. Vi burde
kanskje sette et merke ved den også; for det kunde
jo være flere ganger her som fører til andre kanter. »

«Vel, Jeg. setter min lanterne ved gangen, så tar du
din og så går vi videre.»

Vi gjorde så, men det var med nølende skritt og
bankende hjerte Mary gikk videre. Hun følte sig be-
klemt, kanskje ikke så meget av frykt som av den
innestengte luft.

«Merker du ikke hvor lett luften blir Mary? Her
blir det varmere også.»

«Ja gid vi var ute igjen. Dette er en ubehagelig tur.
Det er en trøst at lanternen lyser så godt ved gangen.»

Det blev atter en stans, for jeg vilde ikke plage
henne med å være med på en undersøkelse som jeg jo
kunde gjøre alene; men hun forsikret at det vilde være
ennu skrekkeligere å være alene igjen deroppe enn å
følge mig nede i de kolde ganger. Vi gikk altså videre.
Veggene gjorde plutselig en bøining — — det var en
liten smal gang, og vi hadde for oss det mest over-
raskende syn.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:35:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fyhakonh/0161.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free