Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
155 NORD TIL ISEN OG LANGS SPITSBERGENS NORDKYST
men de var sky som fuglen; det hadde vært folk der, og jaget
dem før.
Ut på morgensiden den 7. august var vi gjennem disse
is-strim-lene, og forbi Velkomst-pynten, nordligste odden på Ren-Iannet.
Vi hadde da Liefde-fjorden (Kjærlighets-fjorden) åpen for os, og nu
mente jeg å kunne ta en blunn, som var velkommen efter mer enn et
døgn i tønnen og på dekket, og med lite nok søvn døgnene før.
Imens skulde Olaves styre „Veslemøy" in til noen øer
(„Stasjons-øene") inne ved sydøst-hjørnet av Ren-Iannet. Han skulde purre
mig når vi kom så langt, for at vi kunde lete efter en brukbar havn.
Jeg hadde ikke sovet lenge før jeg våknet ved at det ble fyrt op.
Det var altså stilnet med vinnen.
Så litt efter kom Olaves og purret. Han kunde ikke komme
lenger, sa han, så is overalt inover bukten i retning av øene.
Det ble til at vi gikk in til lannet lenger nord. Det slang en del
is der også; men vi så en bukt som visst var brukbar. Grunt var
det, og vi måtte lodde os frem.
Med ett ropte maskinisten som sto ved maskin-luken:
„Hvad er det som går der inne på lann?"
Jeg satte kikkerten for øiet. Det var sandelig tre ren, gjille
bukker med gode horn!
Nu ble det liv og iver ombord. Uvilkårlig begynte alle å hviske,
enda dyrene var langt utenfor hørevidde.
Vi måtte komme til ankers fortest, for det ble grunnere og
grunnere, — „fem favner," „fire favner," „tre og en halv!" Og så
raslet ankeret i bunnen, merkelig nok uten å skremme dyrene; de
lettet ikke engang på hodet, men beitet rolig videre, og forsvant
over høide-ryggen. Lenge så vi horn-spissene over kanten, mens
de beitet inover. Så dukket også de unner.
Da sier maskinisten igjen:
„Men hvad er det for dyr som går opover fra strannen der?"
Sandelig vraltet det ikke en stor flokk svære gjess opover
strann-skrenten. Her syntes det da å være vilt nokk!
Jeg purret Kåre, som fikk det travelt da han hørte ordet ren.
Klokken var nu blit fem på morgenen.
Mot lann bar det forsiktig med Kåre og mig i prammen. Da
vi kom op på ryggen var renene ikke lenger å se. Men ikke hadde vi
gått langt inover sletten, før vi fikk øie på dem bort i et åpent dal-søkk,
langs en bekk. Det var nu blit fem dyr, nei enda ett — ialt seks.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
