Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
38
tegn med en bestemt betydning. Og det er tilgjengelig nettop for
de sanser som er mest produktive for vår åndelige eksistens. Synet,
hørselen, berøringssansen og den kinestetiske sans er aktivt med
på å grunlegge talens kunst eller gjøre dens ytringsformer forståelig.
Det eldste ophav til talen er ukjent og meget uklart. Uviss
er også årsaken til at sprogene hos menneskene er slik opkløvd
som de er, hvorledes nye sprog er blitt laget. Man har gisset
på efterligninger: Mennesket har tatt efter de lyd det har hørt
i naturen og under samlivet inbyrdes. Det er så mangt i na*
turen som kvidrer, piper, klukker, brummer, knaker og hviner,
toner ut i giede eller pine; og somme mener, at talen hos men*
nesket har tatt efter disse naturlyd: teorien om de onomatopoi*
etiske uttrykk. Men den forklaring strekker på langt nær ikke
til. Bare få taledeler, interjeksjoner og somme andre ord, hermer
efter lyd som mennesket hører kring sig. Saken er vel å op*
fatte slik: Mennesket har tidlig visst med sig selv, at det kan
få forskjellig lyd frem. Og medvitet om dette har fristet det
til å gjøre en videre bruk av evnen enn bare den å herme efter.
Et specielt trekk i den psykofysiske bygning hos mennesket
har skubbet på og gitt utviklingen til talen dens retning; det
synes gi nøklen til den kjensgjerning at mennesket har tydd
til å variere stemmemidlene for å lage ord: Mennesket er, som
alt liv, i sin gjerning drevet av følelser. Men følelsen har til*
følge sterke uttryksrørsler, bevegelser i karsystemet og dessuten
variasjoner i åndedraget. Det siste skal man merke sig i denne
sammenheng. Sammen med forandringer i pusten vil helt na*
turlig også taleorganene komme på gang. Det rår jo her nær*
meste naboskap. Tunge, nese, leppe og strupe er middel eller
sete for talen som for pusten.
Bak hele stellet står imidlertid den faktor som har skapt alt
menneskelig verk: tanken. Menneskene har merket at de hadde
stemmemidler, at de kunde få frem et rikt varieret system med
lyd, og så har tanken drevet dem til å bruke røsten til å tale
så og så, til å sette navn på ting. Disse navn de har funnet
på, har ikke hatt noen ånnen særegenhet enn den som ligger
i meningen; som regel kleper det ikke ved navnene eller ordene
noget lydmerke lånt fra emnet eller fra noe som skjer med
emnet. Man har simpelthen fallt på vedkommende ord, for
med en lyd å tyde på bestemte emner. Betydningen igjen må
på sett og vis de samlevende mennesker være blitt forlikt om.
Det har i det punkt under samværet gjensidig været nådd for*
ståelse. Hvad de ene har nevnt har de andre godtatt. Denne
betydning er jo blandt tenkende mennesker hele saken. Stundom
i den grad at ordene som blir sagt gjerne kan gå en helt annen
vei enn det som blir tenkt \
1 Se eksempelvis den gripende skildring hos Emile Zola i La bete hu=
maine, om konferansen mellem Severine og dommeren Camy Lamotte, da
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
