Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3dje del. Den psykofysiske grunplan. De legemlige organer for sjelevirksomheten - 3dje kap. Den psykologiske måling. Grunstørrelser som avmerker emnet i vårt medvit - 5te tillegg. Metoder for måling i psykologien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
68
om forskjellen på fortune physique og fortune morale: et pengebeløps tal«
verdi og dets personlige verdi for tilfellet. Fem daler betyr mer for en som
før ikke eidde skillingen, enn fem for en som eier tusen før. Enkens skjerv
veier så meget, fordi hun hadde så lite å rutte med. Til den regel som
skjuler sig i iakttagelser av denne art sluttet sig en almindelig erfaring: En
øker et intrykk, når en lar påvirkningen vokse, når en gjør irritamentet større,
sterkere, mere omfattende. Hvis man gjør lysflaten mere bred, så blir farven
sterkere. Taler en mann med løftet røst, så når han lenger frem med sine
ord. — En dag kom så opdagelsen av den lov som regulerer virkningen i
dette punkt. Og noen tid efter blev den arbeidet ut til en fast måleformel,
den såkalte Webers lov.
For nu snart et hundred år siden, i 1834, gjorde Ernst H. Weber sine
grunleggende forsøk. Så enkle som de var, kom de til å gi utgangspunktet
for hele den nyere psykologi. Han undersøkte, hvad man merket når man
fikk forskjellige trykk på legemet, altså oplevde vektfornemmelser; dessuten
studerte han forholdene med å opfatte utstrekningsverdier, linjer som man
så, og avstander mellem to punkter på huden, som blev rørt ved. Det gjaldt
å finne vilkårene for at en fornemmelse blir følt som såvidt større eller ster*
kere enn den var før. Til det øiemed tok han sikte på påvirkningene som
var med i spillet. Han hadde en påvirkning a, det fysikalske irritament, ut*
gangsirritasjonen. Til den svarte en fornemmelse x. Nu målte han de tillegg
til a som måtte til for at en ny fornemmelse skulde stå frem, en som var
såvidt sterkere, at en merket forskjellen, fornemmelsen x + 1. Resultatet var
eget; han kunde forære psykologien en ny regel. Regelen inskjerper en grun*
kjensgjerning i sjelslivets økonomi, nemlig forskjellen på den faktiske fysi*
kaiske økning og den økning som merkes psykologisk.
Weber fant: Den økning i irritasjonen som blir merket som en økning,
er hver gang samme brøkdel av det irritament som den blir lagt til; samme
brøkdel av utgangs* eller grunirritasjonenHar man f. eks. en vekt av 10
gram, så vil en ikke merke noen forskjel ved 11 eller 12, men vel kanskje
ved 13 gr. Er F tegnet for fornemmelsen, så er Fx! = 10, Fx2 = 13. For*
skjelsterskelen d, den størrelse som motsvarer skjelneevnen, er altså i dette til=
felle iV Hvor stort må irritasjonstillegget være, dersom en arbeider ikke
med 10, men med 20 gram? Da er forskjelsterskelen ikke uttrykt ved
men ved 26ö, en brøk som har samme verdi som Man må til 20 gram legge
ekstra nye 3 for å merke en forskjel i fornemmelsen. Svarer til fornemmelsen
x irritasjonen a, og til fornemmelsen x + 1 irritasjonen a 4-3; svarer frem*
deles til fornemmelsen y irritasjonen b og til fornemmelsen y + 1 irritasjonen
3 b
b + q, så er q så stor del av b, som 3 er av a; og q er —.
Målingene hos Weber tok ikke sikte på hver forskjel i en rekke med
fornemmelser, men bare på sådanne forskjeller som såvidt kan merkes, Det
en kalier Webers lov skulde egentlig bare ha en mening som svarer til dette.
Men uttrykket blev ikke i psykologiske verker holdt innenfor den grense
som er antydet på den måte. Skyld i det er den mann som har bygget
læren videre ut, den mann som den ånnen psykofysiske lov har fått navn
efter, Fechner. Vi skiller mellem den Fechnerske lov og den Weberske. Men
Gustav Theodor Fechner gikk annerledes frem. Det var i et verk fra 1860
(Psychophysik II) at han formulerte den nye lov og til ære for sin forgjenger
kalte den Webers lov. Det Fechner gav er, saklig sett, en videreføring av
den regel som nettop blev skildret, den egentlige Webers lov. Det er nød*
vendig å holde fast på at vi her har med to ting å gjøre. Den nye formu«
lering, den fra 1860 er den såkalte Fechners lov. Denne gang tenker man ikke
bare på de små, såvidt merkbare tillegg til irritasjonen. Fechner søker noe
1 Senere fikk man greie på at denne lov ikke gjelder over hele linjen.
Ikke ved yttergrensene, ved de ovstore eller ørsmå irritamenter. Det er også
noen forskjel på de forskjellige sansers forhold til den Weberske regel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
