Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 8de kap. Hørselen - 8de tillegg. Ørets bygning og dets funksjoner - 3. Tonefornemmelsene og irritasjonsforholdene a) Tonestyrken b) tonehøiden c) klangfarven - 4. Specielle egenheter ved tonebilledet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
136.
Den svingningsbølge som når øret er resultanten. Klang*
kurven blir å konstruere efter denne lov: Klangperioden blir
bestemt av svingetallet til den dypeste tone, tonikaen. De andre
periodesvingninger blir passet inn i den. De modifiserer bølge*
bjerg og bølgedal i den lengste bølges periode. Men man kan
gå frem den omvendte vei, analysere det sammenballete luftstøt,
løse klangkurven op i dens svingningskomponenter. Her gjel*
der Fouriers lov. Den sier, at man kan behandle en sådan
periodisk svingning som en sum av sinussvingninger; fremdeles
at denne analyse bare kan skje på en eneste måte.
De enkelte deler i en klang, særsvingningene innen perioden,
kalles for delsvingning, partialsvingning. Til delsvingningen
svarer psykologisk deltonen. Slike deltoner kommer frem, når
tallet for gruntonen blir multipliceret med hele tal. Det gir første,
ånnen, tredje partialsvingning o. s. fr Den første partialtone
er gruntonen selv, de andre er de såkalte overtoner. Den ånnen
partialtone, første overtone, blir da oktaven til gruntonen. Den
har dobbelt så mange svingninger. Tredje partialtone, ånnen
overtone, blir duodecimen til gruntonen. Den faller sammen
med kvinten til første overtone. Det som man kalier klang*
farven i en tone, det er avgjort med disse overtoner, deres tall,
styrkegrad og nummer i rekken.
Man taler om toner og man taler om klang. Og vi mener
ikke det samme med disse ord. I somme tilfeller har man ’bare
å gjøre med en eneste tonekilde, man hører f. eks. lyden fra en
klavertangent. Om den lyden bruker man gjerne ordet tone.
Det er almindelig talebruk; egentlig er det ikke nøiaktig. Tone,
med det ord skulde bare menes en enkelt sinussvingning. Det
man vanlig hører ved de såkalte toner er noe som ikke er en*
kelt, men sammensatt. Det lyder overtoner med. Nesten alle
instrumenter gir slike overtoner.
Delsvingningene kan øret også opfatte løsgjort fra gruntonen,
opfatte dem for sig. Og de kan virke på andre legemer, sette
dem i svingninger så de durer. Disse legemer svinger da med
samme periode; de har samme egensvingning som perioden for
overtonen. Dette fenomen kalles resonnans. Gode resonnatorer
har man i noen hullegemer av glass eller metal. Man tar et
sådant for øre, f. eks. et som er avstemt for det dobbelte svin*
getal til det som gjelder for en given tone. Så slår man denne
tonen an. Da vil man tydelig i resonnatoren høre oktaven. Et
øvet øre hører forresten overtonen bent frem med øret uten
resonnator. Klangkurven blir på den måten opløst av vårt
høreorgan. Øret tar massen isønder og finner ut enkelttonene.
Dette satte Helmholtz på hans teori om øret som et slags re*
sonnatorapparat.
4. Specielle egenheter ved tonebilledet. Om en vet aldri
så mye dette om at tonebilledet er noe sammensatt, likefullt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
