Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 1ste kap. Opfatning av likhet, gjenkjenning, sammenligning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
266’
tiske forhold det, at tingen nu tor første gang kommer innenfor
ens synsringl. Sådanne foreteelser har været skyld i mange
fåfengte spekulasjoner. Sammenhengen vil være denne: En
gjenkjenning er tilstede, men bare brudstykkeartet. Hukom*
meisen brister just der det gjaldt de opklarende momenter; de
momenter melder sig ikke, som skulde forene intrykket med et
bestemt punkt, med et givet billede i vår fortid. Paramnesier
er tilfeller av hvad man kunde kalle vagabonderende gjenkjen*
ninger, slike gjenkjenninger som vi ikke vet å føre inn i topo*
gratien eller kronologien for vår eksistens.
A sammenligne er en kunst, som mennesket idethele øver
meget ofte. Overalt er vi påferde med vårt likhetsskjønn og
vår forskjelsmålestok. I vårt logiske liv er sammenligningsar*
beidet storviktig. Å opfatte likhet er det nødvendige vilkår
for å kunne dra slutninger. Induksjonsmetoden hviler på at
vi feller likhetsdommer. Samme regel innen moraltenkningen.
Den konvensjonelle moral beveger sig i såkalte analogidommer.
Og de er ytringer for vår likhetssans — Den evne det her
spørres efter, vokser jamsides med hukommelsen 2. Den makter
ikke noe større løft på førsten. Hovedsaken er rik tilgang med
intrykk, som gjentar sig og som har vekt for en. Sådant kom*
mer med årene.
Bak utviklingen for denne, som for de andre menneskelige
evner, står selvopholdsdriften. For sammenligningsarbeidet har
individet et helt naturlig regulativ i sin selvelsk. En sammen*
ligner med tanken på sig selv som verdimåler. I verden står
tingene sammen, eller omvendt de skiller lag efter det prinsip
som er antydet hermed. Det spørs om de har noe å si for en
selv eller ikke. Jeget låner verdiregulativet ut av sin egen
«masse». Dette «jeg» har jo ulike begjær. Det blir spørsmål
o.n den hele åndelige art hos individet. Efter det faller av*
gjøret om hvad som hører sammen og hvad som må skilles fra
hinannen.
En stor gåte ved likhetsproblemet er den om grunlaget, det
materielle grunlag for denne opfatningsform. Hvad skulde det
vel være? Først og fremst må det vel søkes i den kjensgjer*
ning som ligger i objektene. Objektivt samme slags ting virker
inn på en. Det fører til et særskilt forhold mellem de intrykk
som melder sig. Nye sjelelige enheter blir grunlagt på den
måten, residualfaktorer skapes. Om disse faktorer motsvares
av specielle centrer, residualcentrer som G. E. Miiller kaller
1 Jevnfør hos J. Frøbes 2, 117, avsnittet Pathologie der Erinnerung.
2 Ikke altid har en hele sammenligningsmaterialet samlet hos sig. De
ledd som skal føres i ligning kommer iblandt ikke på samme tid, men følger
på hinannen med mellemrom. Da gjelder det om, at det ene leddet står
friskt i minne, mens det andre melder sig for sansningen. En hukommelses*
prøve!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
