Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 2net kap. Tenkning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
269’
Man oplever noe og fikserer intrykket i en dom. Fra et visst
hold har den mening været satt frem, at hver opleving som
sådan er en dom (Brentano og hans skole). Men til det er å
si: Det er ikke nok at en oplever noe; man må også verdsette
det oplevde. Det først gir en dom. Med å verdsette menes,
at et emne blir satt i forhold til ens erfaringsliv. Det objek*
tive holdes oppe i lyset av det subjektive.
En dom er, efter det den mener psykologisk, bygget på
denne måten: Et emne stod før for tanken som en uklar masse.
Det blir så delt op, analyseret. Det karakteristiske tall for op*
delingen er to. Efter sin grammatiske bygning har delene for*
men av subjekt og predikat; men de kan også være gjenstands*
ord og tillegsord. Eksempel: Håret gråner, det grånende hår.
Varmen tynger, den tyngende varme. Bevegelsen for tanken
går ut fra predikatet eller attributet. Det reder ut inholdet i
det andre leddet, i gjenstandsordet, i subjektet. Men det ute*
lukker ikke, at det gis en tankeføring også i omvendt retning,
altså fra subjektet til predikatet. Når en sier: livet hviler på
cellen, så legger cellen lys over livet; men ved siden får også
en ånnen tanke et visst rom, den tanken nemlig, at man kan
søke liv der celler finnes. Dette kommer av, at dommen ikke
bare forutsetter en analyse men også en syntese. Den knytter
leddene i tanken sammen.
Det er en opgave som frister den nyere psykologi å prøve
å slippe til med sine metoder også på dette område. På flere
hold, i Tyskland i Külpes og Achs skole, har man søkt å nå
dypere ned i tenkningens problem gjennem eksperimenter. Van*
skeligheten ligger her i at selve emnet som skal undersøkes har
logisk ved sig en viss uklarhet. Hvad særkjenner egentlig tenk*
ning til forskjel fra hver ånnen mere løs forming av forestillin*
gene? Hvad ligger psykologisk i det å hevde noe? Eller i å
forene begreper og forestillinger, slik at ens personlige holdning
til vedkommende inhold er på følgeviktig måte avgjort med
denne tankekombinasjon? Hvorledes skjer det abstraksjons*
arbeid, som er nødvendig tilstede ved alt virkelig tankeliv?
Hvad er tilstede i medvitet hos tenkeren når han «bruker sitt
hode»? Det materiale som står levende for ham mens han
strever med tankeopgaven er ikke forestillinger som har sanse*
billedets form, det har selvanalyse hos tenkende mennesker gjort
utvilsomt. Det er heller ikke en på forhånd opløselig sum av
tydelig adskilte tankemomenter, men snarere et kompleks, ofte
representeret i medvitet som en ubestemt logisk masse, med en
kjerne (problemkjernen) i forholdsvis tydelige konturer, men
dog ofte opfattet bare ved hjelp av analogier til kjente størrelser
1 Oplysende eksperimenter er blitt utført i Achs og Külpes skoler. Se
også R. Eriksen, Tenkningens psykologiske utviklingsbetingelser. 1915.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
