Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 2. Instinkt- og driftsgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
287’
Allerede navnet lyder fremmed: Hudføleinstinktet; en kunde
kanskje også kalle det kjæleinstinktet. Det som siktes til, er
det naturlige begjær hos mennesket efter å ha behagelig ytre
berøring med artsfrender. Det psykofysiske organ er huden,
den opleving individet attrår er paralell til sådanne fornemmelser
som kiling. Ved en nærliggende associasjon blir lystfølelsen
ved berøringen overført som sympati med den gjenstand man
føler berøringen av. Under denne klasse av rørelser hører
driften til å klappe og kjæle, trykke ømt til sig; delvis vil
samme instinkt ligge under ved den imøtekommende kamerats*
lige drift som leder til sociale følelser overfor ens medmennesker.
Her ligger de såkalte altruistiske drifter i svøp. Til større
styrke vokser slike følelser ved at tilskyndinger fra annet instinktivt
hold kommer til, nemlig impulser fra kjøns* og foreldreinstinktet.
Kjøns* eller avleinstinktet er en av de sterkeste søiler for
det organiske liv. Det er ikke nødvendig forenet med det
såkalte foreldre*instinkt, men det rår dog her en dyp naturlig
sammenheng. På intet annet punkt er prinsipet om individet
som regulerende centrum for al virksomhet mere åpenbart brutt.
Individet som midtpunkt for vilje og tanke er her ombyttet
med en annen faktor. Det er avløst av slekten, som tar indi*
videt i sin tjeneste og disponerer over det for sådanne mål,
som det selv ikke trenger vite noe om. Kjernen i det seksuelle
begjær er en forening av 2 individet med motsatt kjøn. Den
makt som ligger i dette instinkt, dets inflytelse på forskjellige
områder for menneskelig opførsel er man sterkt opmerksom på;
det kan her særlig vises til granskninger innen Freuds skole.
Dypt inn i den personlige ferd hos individet griper den kjens*
gjerning, at den ene føler sig som mann, den annen som
kvinne overfor en omverden, hvor livets vilkår og skjebnens
muligheter på så mange måter er bestemt ved denne tvedeling
av menneskeheten. (Reglen om den personlige identifikasjon.)
Svarende til den situasjon som er skapt med dette har naturen
vakt et særskilt sett av følelser, foreldreinstinktene. Sådant
instinkt utfolder sig mest åpenbart hos moren; nesten hos
alle høiere dyrearter kommer det tilsyne; det driver moren til
å verne og stelle om barnet. Instinktet blir styrket ved die*
givning1 og holder sig hele tiden som den lille trenger vern
1 I det faktum synes skjule sig en almindelig psykologisk lov, som går
ut på at det hviler en sterkt bindende makt i medvitet om å ha gitt noe
personlig, å ha overført på en annen noe av eget. Et tegn på dette er det
faktum, at man uvilkårlig får det menneske kjært som man har ofret noe
på. Den som har mottatt noe godt av en annen skulde efter almindelig op*
fatning ha tilovers for den som hjalp ham; han skulde få hjerte for giveren.
Dette er et resonnement båret av vår socialt utviklete følelse, inprentet av
almindelig godkjent moral og også akcepteret av mottageren i individuelle
tilfeller; men psykologien går i en noget annen retning. Instinktlivet viser
andre tendenser. Det volder derfor bitrere sår å få uvenskap med en. man
hat gitt noe til, enn med en man har mottatt noe fra.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
