Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 4de kap. Driftslivet, vilje og gjerning - 3. Viljesgjerninger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
295’
kampmiddel i opøvingen. Er viljen et barn av troen, så er
øving opdrager til det barnet Øvingen har fremforalt den
psykologiske virkning å gjøre en mere fast i troen på at det
skal gå. I vår dom om menneskene og deres ferd bruker vi
uvilkårlig dette forhold med troen som verdimåler. Tar man
for sig et fenomen som svermeren, så vekker han uvilkårlig en
viss ringeakt hos en. En synes ikke, han for alvor selv kan
tro på gjennemførligheten av de idealer han kungjør med slik
patos. Med andre ord, man aner hos ham en smule humbug;
mistvil opstår hos en, om at han virkelig vil det han utmåler
for verden i sitt snakk. Ikke sjelden veirer vi et visst slektskap
mellem svermeren og svindleren. — Den kritiske prøve, viljelivet
blir underlagt i specielle tilfeller, viser oss viljesmomentet som
et ledd i en inviklet kjede av sjelelige bevegelser. Med andre
ord, det dreier sig ved dem om såkalte sammensatte viljesfore*
teelser. Den enkle viljesforeteelse byr ikke på så mange pro*
blemer. Vanskelighetene møter en først ved den andre typen,
da når tanken har å arbeide med flere muligheter. Her blir
det tale om den såkalte valggjerning med forskjellige beveg=
grunner, overlegning og beslutning.
Ikke altid vet en selv, hvad type av viljesprøve det i til*
felle dreier sig om, om den er helt enkel eller sammensatt. Det
er ikke engang så greit å rede ut overgangen fra refleksvirk*
ningen til en gjerning med forsett. Og hvem vet altid å si,
om det som rørte sig i hans indre, før han gjorde noe, var et
enkelt motiv eller flere? Når et menneske gjør noe, er han
ikke til svars for utidige spørgere; han tenker på saken, ikke
på det som skjer invortes i ham. Ofrer han sin egen medvits*
tilstand noen tanke, så blir det ihvertfall først senere, og da
kan en lett ha glemt hvordan det egentlig var. Det gis dog
tilfeller da en merker grant den indre splid hos sig selv. Man
er som en bold for de kjempende røster. I sjelen arbeider
beveggrunner som går hver til sin kant. Har det hele stått på
noen tid, så kommer resultatet. Man har tatt en beslutning.
Beslutningen skulde man ta i øiesyn, sømfare den også av rent
psykologiske grunner. Den kan nemlig lære en, hvor høit de
ulike motiver står i pris hos en. Og en har tilføre til å holde
opgjør med sig selv. Det er som om en får et gløtt inn i sitt
eget viljeliv, og dermed lærer å kjenne de innerste tilstander i
sin sjel. For viljen holder jo nøie samme høide sem de tanker
man eier og som de følelser man nærer. Spørsmålet fører tilsist
til kjernen i den menneskelige eksistens. Mennesket som ånds*
vesen særkjennes av dette, at det i sin sjel huser beveggrunner,
som er fint differensieret. På det vis blir dets ferd et liv av
en personlighet.
Kjernen i personligheten er denne: De indre rørelser og de
ytre gjerninger som har sitt sjelelige centrum i et individ er
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
