Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 5te kap. Kunstens psykologi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
314’
tive begjær blir utfylt og støttet av andre sjelelige faktorer som
er med på saken: Sådanne som driften til å efterligne, dess*
uten visse sociale tilskyndinger. De sociale tilskyndinger er av
en dobbelt rot. De er for det første noen rent sympatiske for*
nemmelser overfor ens artsfrender, som en gjerne skulde se var
med på ens egne indre rørelser. Dernest skjuler sig her igjen
trangen til en maktutfolding. Man stiler i kunsten på å få
nettop sin opfatning trumfet igjennem, få lokke andre, binde
dem i nye intrykk, hildre dem i forestillinger som enhver godt
vet, ikke svarer til nøktern virkelighet, men er av en ånnen
orden. I evnen til å opnå dette feirer kunstneren, med sitt
åndelige maktbegjær, sin specielle triumf. Vesentlig for kunst*
yrket og kunstnytelsen er den bevisste, den tilsiktede illusjon.
Et illusorisk stell og utstyr som i leken, i drømme, i hypnosen.
— Det psykologisk karakteristiske er imidlertid den frie hold*
ning, individet i sitt medvitsliv intar til denne mystifikasjon.
I kunsten som i leken er man ved specielle forholdsmåter og
virkemidler vernet mot virkelig å skuffes. Man ødelegger det
hele, dersom man i leken overskrider en viss grense, så måten
å ta tingene på ikke har det minste av skinnet, av spøken ved
sig; «man faller ut av leken», som det da treffende heter. Det
er storartet, når en skuespiller kan få tilskueren til å føie det,
som om den fremstillete person selv stod der på scenen og
agerte. Det er en stor triumf for maleren, om hans billede for
en stund satte en på den tanke at man hadde den fremstillete
gjenstand virkelig for sig. Men i intet tilfelle må virkningen
være den, at man for ramme alvor blir fangen i denne identi*
fikasjon, blir stående i den tro om kunstverket, at det er et
naturobjekt. Det vilde være rent å forfeile hensikten med
kunstprestasjonen Ved kunstverkene er det derfor altid til*
stede visse sider som tyner den illusjon, man på en viss måte
vil vekke — de såkalte negative momenter. Kunstneren gir
maleriet en ramme. Og det kommer tilsist en opløsning på
enhver Offenbachiade.
Det hører med til selve kunstens art dette, å hvirvle tilskueren,
tilhøreren med i det opfundne fantasibillede, vel å merke slik,
at han selv er klar over, at det er et fantasiverk og intet annet.
Suggestionen hviler derfor på, at det er noe almenmenneskelig
ved selve denne trang til å røre sig i bevisste illusjoner, bevege sigi
fritt opfundne situasjoner, fornemme intrykk som er skapt fritt av
menneskesnillet. Kunstneren føler sig identisk med det almen*
1 Det fortelles om Holbein at han malte en flue så levende at tilskuerne
slo efter den med hånden for å jage den bort fra billedet. Men var hele
intrykket stoppet ved det punkt, så hadde kunstverket jo ikke hatt noen hi*
storie. Det vesentlige ligger nettop i avsløringen som kom efter.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
