Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortellinger (1991) - Per oppi Øverste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Per oppi Øverste 31
om det var for å vise at benet vekket ordentlig om morgenen at Per
var så tidlig på låven; det var nemlig en og annen som ikke trodde
riktig på hans historier om dette.
Men alle fant de at Per var blitt så tufset i det siste, det vilde
ikke riktig henge i hop for ham, var ikke så morsomt som før. Det
var bare Anders, den tolvårige sønnen på Besserud, som blev ham
tro, men det var ikke så rart, for maken til rar tobakksdåse fantes
nu ikke i tre prestegjeld.
Han kunde vel være omkring de 75 år Per nu. Han var født
der i bygden, men i sin ungdom var han kommet utenbygds og
hadde tjent hos Løitenpresten — maken til prest kommer nu ikke
på denne kloden mer — og der blev han til han giftet sig; da kom
han hjem og klorte sig fast oppi Øverste. Det var en plass hvor
han til nød kunde fø to kyr, når han slo noen lass isstår og fintåt
oppi fjellet, og når Berte, kjerringen hans, fikk raket noen sekker
aspeløv om høsten; men «grøn» avlet han nu ikke mer enn annet
hvert år og knapt det heller. Men de slo sig såvidt igjennem, barn-
løse folk som de var. Per var stø og sikker i alt slags arbeide, —
det hadde han lært hos Løitenpresten, som selv stod med både i
vedskjulet og på låven, — og vel likt var han ved peisen om kvel-
dene, når han satt og spikket soplimris og småløi så inderlig tro-
verdig og sant; for i årenes løp hadde hans historier antat en fast
form, så de blev behandlet som sannhet både av ham selv og andre.
Og ingen hadde sett ham i ondt lune.
Men så i høst, — han holdt på å vele om låvetaket sitt til vinte-
ren — kom Berte ruslende borte fra asperabben med en stor sekk
med rakeløv på ryggen og enda en klatt i stakken foran. Han så
at hun satte ned sekken og tok sig under bringen. Dette syntes han
var rart, krøp ned av taket og ruslet bortover til henne.
«Jeg mener du fikk ondt, jeg, Berte.»
«Ja, jeg blev så rar med et; det svartnet for øinene mine.»
«Du får friste å rusle frem og legge dig litt på sengen. Jeg skal
nok bære frem sekken.»
Hun ruslet da frem og gikk inn. Han tok sekken og slengte den
inn på fjøstrevet. Så gikk han opp på taket igjen og begynte å
legge til rette sine neverskrukker og legge lekter på. Men da han
hadde holdt på litt kom han til å tenke på at Berte hadde krøpet
så inderlig kroket og andmot frem.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
