Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortellinger (1991) - Per oppi Øverste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Per oppi Øverste 33
Der satt alle gårdens folk i en halvkrets omkring, hver med sitt
kveldsarbeid. På en liten krakk med kinnet støttet mot den ene
varme peismur satt Anders og skulde lese Pontoppidan. Det var
på kvinnfolksiden. Der satt også moren nærmest ham og kardet,
så kom den voksne søster og tjenestejenten, som surret med hver sin
rokk. På karsiden kom først Besseruden selv; han satt og spikket
en selepinne, så tjenestegutten og Per, som spikket soplimris, og
like borte i vedroen på en stor løvkvisthaug satt gjeterjenten og
nipugget noen salmevers. Det var hun som skulde passe varmen,
og alt i ett måtte hun kikke op for å se om det hendte noe, eller
høre om det blev sagt noe; men hun mumlet likevel, forat de ikke
skulde merke annet enn at hun leste. For det taltes ikke. Det var
bare den surrende lyd av rokkene og den sagte mumlen av henne
og Anders.
Anders glemte sig også rett som det var, stanset med mumlingen
og så bort på Per.
Det var blitt vennskap mellem de to. Han var nesten den eneste
Per snakket med i denne tid. Anders kunde stå bortpå låven hos
ham lange stunder, og han hadde da også mer enn en gang fått se
på almanakkdåsen, og Per hadde forklart ham både fisken og lystern
og alle de andre rare tegn som stod på den. Men rett som det var
puffet moren til ham:
«Les på leksen din, Anders!» — og så mumlet han igjen.
Rett som det var reiste Per sig og gikk ut. Han likesom sjanglet
litt på gulvet og famlet efter dørklinken før han fant den. De så
efter ham alle sammen.
«Han begynner riktig å bli tufsete, han Per, nå,» sa Besseruden.
«Ja, han har forandret sig svært i det siste,» sa tjenestegutten.
«Det må være rart å være blitt igjen så alene,» sa kjerringen.
«Og så er han blitt så fåmælt; han hadde rett et og annet å snakke
om også han før.»
«Jeg tror nu ikke han har langt igjen, jeg,» sa tjenestegutten.
Så hørte de at det famlet ved klinken, og Per kom inn igjen.
Han var blek og stillferdig. Om en stund sa han:
«Det er riktig meget rart i verden. Jeg syntes så skinnbarlig at
det var noen som ropte på mig ute, men da jeg kom ut så jeg bare
et blått lys som hoppet bortover sneen. Det skal bety lik, sier de.»
3 — Aanrud I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
