Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortellinger (1991) - Gamle Sidsels aftenbønn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gamle Sidsels aftenbønn 91
Gamle Sidsel er en av disse som ikke har drevet det videre enn
til å være på legd hele sitt liv. Det er visst en tyve år nu, siden
hun kom hit til Midtlien, og siden den tid kan ingen hugse noen
forandring på henne. Hun var like duknakket dengang og hadde
den samme tunge gang og samme kantede, mannhaftige skapning,
og hun var like brun og barket i ansiktet. Spør noen efter hennes
alder, så er den akkurat halvhundre år — det har den vært i lang
tid — og geburtsdagen den er vinterdagen; før var den tre uker
tidligere, men det var så vanskelig å hugse. Hun hører da heller
ikke lenger til tjenernes klasse; man kan ikke kommandere henne
hit og dit; er det noe hun ikke liker, så legger hun sig syk. Men
det er et departement som litt efter litt er glidd fullstendig over
i hennes hender. Det styrer hun ganske alene, det føler hun hele
ansvaret for. Dette departement er grisehuset. Snakker hun med
husbondsfolkene, så er det alltid om grisene «sine». Skal det gjø-
res noen forandring i grisehuset så må de sette henne på glid,
spørre henne til råds, så det likesom er hennes bestemte vilje som
blir utført. Hun må stå i den tro at det er hun som råder over
grisene sine, både hvilke skal slaktes og hvilke skal settes på. Med
dette stuller hun hele dagen, det optar all hennes tid og alle hennes
tanker. Utenfor gården går de bare for å spørre, om noen er syk
i bygden; hun har en slags sundhetens behagelige medfølelse ved
å høre om sykdom og død. På selve gården har hun en slags over-
bekymring over alt som skjer til skades; hun uttrykker sin be-
klagelse likesåvel over en tapt hestesko som en fordervetslått hest.
Folkene står hun ikke i noe forhold til, når undtas at hun i den
siste tid har vist påfallende interesse for alt som Per, den tredve-
årige tjenestegutten tar sig for. Det eneste som kan gjøre henne
riktig rasende er, når noen sier at Per går til jentene om lørdags-
kvelden.
Slik er hun som hun står der i månelyset og ser over i baklien.
Hun er i indre bevegelse i kveld; det risler formelig en varm strøm
gjennem hele hennes legeme, en behagelig, opløst spenning, så hun
ikke føler hvor koldt det er. Det er da også et besynderlig sam-
menstøt av omstendigheter som bevirker denne bevegelse. For det
første venter hun forøkelse i familien; hun skjønte godt på stor-
purken at den venter sig, den var så dusemang og vilde ikke ete;
og så at det kanskje skulde komme på mot natten! Dernest har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
