Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Jon Hjellum og Sjur Svipop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110 Jon Hjellum og Sjur Svipop
Århanen lettet så sneen føk, og skar som en glinsende, mørk
stripe opover kammen, så det klapret i vingene.
Forbannede svipophane! Vilde han begynne å legge sig inn på
veggene hos ham også! Han kunde holde sig der han hørte hjemme,
ikke legge sig ned i bygden! Han Sjur Svipop kunde fø storfuglen
sin selv — for det var også det eneste han kunde fø. Og Jon grep
en sneskuffe og begynte med store sleng å skuffe fjøsvei, og det
var ikke fritt for at han kastet sneen lenger enn det trengtes, mens
han av og til skottet tvers over dalen for å se om han Sjur Svipop
var kommet ut.
Gud vet, hvad han Jon oppi Hjellum og han Sjur Svipop hadde
å misunne hinannen, men misunte hinannen hver liten monn, det
gjorde de til gagns. De var på en måte naboer, enda det var tre
timers vei mellem dem, minst. Når en holdt sig til jorden. Det
var fugleveien som var så kort at det kunde kalles naboskap. Den
var ikke stort mer enn et bøsseskudd, for Hjellum og Svipop lå på
hver sin side av dalen, omtrent like høit — det vilde nu Jon Hjel-
lum forresten aldri vedgå — og dalen var så trang at det var dem
som sa at Jon og Sjur ved klarvær kunde se inn av vinduene til
hverandre.
Svipop lå på baksiden som en flik som stakk langt høiere enn
den øvrige dalsiden, langt op i svarte skogen, nesten helt op på
likanten, med skog like innpå på tre sider. Der var lite vårbart,
solen gikk tidlig under, sjelden blev kornet drevet frem.
Hjellum lå på solsiden fremme på en bergknaus med bratt styrt-
ning under, så det nede fra dalbunnen såes like mot himmelen.
Ute på styrtningen hang et par åkerflekker, bakenfor var en sak-
tere skråning innover åsen, tørrmark med lyngtuer og glissen løv-
skog. Der manglet ikke sol om sommeren; den stekte så hver knaus
blev brun, og så kvaen dryppet av de gamle husveggene.
Det var en kjent sak at Hjellum og Svipop var de elendigste
selveierbruk i hele dalen, og når Sjur og Jon nu i årevis hadde gått
og vært avindsyke på hverandre, så hadde ikke kampen som mellem
andre folk gjeldt hvem som var den likeste, nei den hadde stått
om hvem som var den låkeste. For det er nu så sin sak å være den
aller låkeste også i hele dalen; og en av dem måtte det være.
Det var begynt for mange år siden ved auksjonen i Nordlien.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
