Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Ane-Petter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ane-Petter 145
Dermed var signalet gitt til en almindelig erting. De hadde alltid
noe å fortelle om at hun Mathea hadde sagt det og det, at ingen
kunde håndtere en gamp slik som han, at ingen hadde så kvass
tollekniv eller så gild riks i støvlene.
Efter den tid hadde han den fikse idé at han måtte få reise op
på seteren og kjøre hjem veden. Det var hans stille ærgjerrighet
å bli betrodd dette; det var likesom et karsstykke.
Mange ganger utover høsten sa han til Opsalen:
«Nei, skulde vi ikke hatt kjørt frem seterveden?»
I førstningen hørte Opsalen ikke på ham, men spørsmålet kom
igjen mange ganger, og så tenkte han at Ane-Petter gjerne kunde
få lov å rusle deroppe en dags tid; han hadde ikke noe videre å
la ham gjøre hjemme heller; og det var ikke mer sne enn han vel
måtte kunne greie det.
En eftermiddag inn under jul sa han da til Ane-Petter:
«Ja, så får du ta Blakken og reise op på seteren imorgen da.»
Ane-Petter skalv i munnvikene og knyttet ubevisst hendene, og
det lyste noe op i hans øine.
«Ja,» fortsatte Opsalen, «jeg må jo ha en voksen kar til det, så
jeg kan lite på det blir gjort til gagns.»
Hele eftermiddagen var Ane-Petter iferd med å gjøre sig i stand.
Det var de tusen ting han måtte tenke på, og hver gang han spurte
om noe la han likesom forklarende til:
«For jeg skal op og kjøre frem seterveden imorgen.»
I grålysingen dagen efter var han på ferde. Han gav Blakken
för klokken tre, tok den ut og striglet den, hadde endog lurt med
sig en saks og klippet dens ører, så de skulde bli riktig skjære og
fine. Selv den gamle bruksselen blev pusset op; hvor den var for
blakk, smurte han sot og fett på. Og da han sittende på høisekken
på sleden ruslet avsted i den kolde, klare vintermorgen, mens stjer-
nene kappedes med det gryende dagslys, skottet han op i vinduet
om hun Mathea stod der og så efter ham, og da han så henne,
gjorde han et stort søndagsnikk med hodet, noe han ellers aldri
hadde gjort.
Blakken luntet så smått i trav nedover den buktede vei ned i
dalbunnen, og så begynte de å stige langsomt op på den andre
siden. Alt i ett måtte de ta en hvil i de bratte bakkene, og for hver
10 — Aanrud I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
