Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Matr. nr. 426 - II. Eksersisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
160 Matr. nr. 426
II.
EKSERSISEN
Høirre — venstrre, — høirre — venstrre, — ett — to, — ett — to!
Solen stekte ned over leir og plass. Støvet var så lett og fint at
det hvirvlet op som en sky ved den minste bevegelse. Det fantes
ikke skygge så lang plassen var, bare en ganske liten en som den
gamle, magre teltbod kastet. Den stjal de sig av og til til å ta på
stedet hvil i når sersjanten var i godt lune; men det blev det ikke
meget av, for hist og her bortover plassen stod høiere makter som
ikke likte på stedet hvil, — offiserene rett op og ned, to og to sam-
men, risset med sine paradekårder og diskuterte et krigsviden-
skapelig spørsmål som var kommet op i de siste dagene: Om ba-
kerste geled under «ferdig gevær» skal ha sin tåspiss ved for-
mannens hæl eller tå.
Det var ingen annen larm enn tramp i bakken, og en forskrekke-
lig blanding av hese, opskrekne mannsrøster i alle tonearter fra
den dypeste bass til den høieste diskant. Det var sersjantene som
kommanderte og rettet feil.
Og det var meget å kommandere og meget å rette.
Krigskunsten er en vanskelig kunst. Først er det nu flanke-
marsjen, en tilsynelatende lett manøvre som i det borgerlige heter
gåsegang, men som her har meget vanskelig for å få sitt viktigste
moment som består i at bakmannen skal se rett inn i sin formanns
nakke. Dernest er det frontmarsjen som viser sig å ha en sterk
svakhet for den smukke, bølgende slangelinje, men hvis strategiske
betydning ligger i at den er matematisk rett; og så er det vendin-
gene, hele, halve og fjerdedels som ikke svarer til hensikten, når
de ikke er skarpe nok og gjort på strake knær; og så er det hånd-
grepene som aldri blir det, men som nødvendigvis må være sam-
tidige, især «presenter gevær», fordi det er det eneste honnørgrep,
— og når så dertil kommer seks slags opslutninger, adskillige direk-
sjonsforandringer, rodevisavbrytninger, inn- og utrykninger, alt
sammen ting som er vanskelige å greie for den fordervede menneske-
natur, så kan en skjønne hvor meget det var å rette, især når dertil
kom en hel del ting som ikke skal gjøres, men som hører det natur-
lige menneske til i sterk grad, spytte, gjespe, jabbe, sloe, jage fluer
og bære geværet som en slusk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
