Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Den synd som ikke blir tilgitt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
186 Den synd som ikke blir tilgitt
ihjel, men jamen fikk presten det til at han kanskje var salig like-
vel så alle slektningene håndtakket ham for den talen.
Å jo, de skulde nok klare det, hun og presten, det gas nok en
krok omkring, og hun skulde visst ikke spare på noen ting.
Hun slengte kaffekvernen, slo bibelen sammen og la den på
hyllen.
Hun fikk ta med sig den nykjernede smørklumpen til presten!
Hun gav sig ikke tid til å koke kaffen ferdig, slengte kjelen op
på ovnen, sopte sammen i peisen. Så tok hun igjen det rynkede
kjolelivet med spiss foran, fant frem det silkebasts nakketørklæet og
knyttet det på med febrilsk skjelvende hender. Så gikk hun ned
i kjelleren efter smørklumpen, la den på en flat tallerken og knyt-
tet den inn i lommetørklædet. Så så hun sig langsomt omkring,
gikk ut og satte barkvisten i klinken.
Det var atter stilt i stuen. Grisen sov, fluene surret, støvet la
sig atter til hvile. — —
Solen var alt lavt nede. En liten regnskur hadde renset luften som
lå stille og blank utover dalen og duftet som på en vårdag. In-
sektene summet, svalene kvidret, Skaute stod tykk og fornøid ved
leddet og så nedover, kunde ikke skjønne hvor det blev av matmor
sin. Så med ett satte hun i å raute så det ljomet ut over dalen, —
der var hun jo!
Hun kom op på bakken, svett og varm, snakket til Skaute og
måtte vende sig og se utover dalen.
Nei, så vakkert, hun kunde aldri hugse hun hade sett det slik
— og så lett og glad som hun var, og slikt sprettende liv det var i
all ting! Hun syntes hun måtte kunne se gresset vokse.
Nei, hvor. presten var makeløs til å vite all ting! Nei, der var
predikanten for lett, lel! Hvad var det nu han sa?
Jo, synden mot den Helligånd, hadde han sagt, var en synd så
utspekulert og så fin at gudskjelov ingen der i bygden kunde gjøre
den; det var bare lærde, kloke folk — ja, bare de aller klokeste
som kunde få den til, slike som vilde være klokere enn Vårherre.
Ja, han hadde også sagt at slike som hun som var så redde for at
alt ikke stod riktig til, det var nettop de som stod sig best med
Vårherre; hun var kanskje vel så bra, hun som både predikanten
og førkjen som hovmodet sig av sin gudsfrykt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
