Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - I tørkens tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I tørkens tid 189
kjente de den bare av navn, som noe fjernt som tyveri, mord, ilds-
påsettelse og forsømmelse av altergang; nu var den blitt til tuse-
ner av snikende småting som de stadig lå på lur efter, og som sta-
dig lå på lur efter dem. Snart kom den listende på flasker som
norsk konjakk eller fransk sprit, snart kom den fra landhandleren
som små sausede kvartruller og piper med oljehus og kjernespiss-
munnstykker; men i disse skikkelser var den så lett kjennelig, for
enhver kunde forstå at hadde det vært Herrens vilje at de skulde
røke «så hadde han innrettet en skorsten på deres hode». Verre
var det, når den kom som silkebasttørklær og fristet deres for-
fengelighet, eller som stråfletningskunst som kunde læres, for visst-
nok hadde Paulus lært teltmakerhåndverket; men det stod i skrif-
ten at lærdom opblåser.
Vinteren gikk; det led utover mot pinse. Det kom varme i luften,
en forunderlig, ukjent, tett varme; det var som solen hadde ny
kraft, som var Herrens velsignelse i den, for sneen gikk vekk fra
deres åkrer og enger uten at de behøvde å «så på» — langsomt, men
sikkert — og gresset tittet op, grønt og frodig, lenge før tiden.
Og de så det med forundring, glad forundring, og begynte å tro at
Gud fant velbehag i dem eftersom han var dem så god, og de be-
sang sin egen jammer og hans herlighet til lengere ut på nettene
og om morgenen kappedes de som før om hvem som først kunde
være ute på åkeren med sitt plogbeite. Og de lange, varme vår-
dagene sådde de sin sæd og harvet den ned i jorden.
Det gikk en uke. Solen var like varm. Sæden spirte, og de fine
spirer begynte å titte op i lyset, gresset blev tett på deres enger,
og bladknoppene på trærne brast — fler og fler — og foldet sig ut;
hele egnen klædde sig i lysegrønt, håpets deilige farve.
Det gikk en uke til, og solen skinte. Sæden blev lysere, vokste
ikke så fort, engen mørknet og begynte allerede å sette blomster-
knopper, de siste løv på trærne sprang ut, — de som alt var der
blev ikke større, — og en og annen — ganske få — begynte å speide
op på himmelen efter den sky som skulde bringe væte.
Og det gikk en uke til. Solen skinte ikke, den glødet. Langsomt,
men sikkert svant den grønne farve: engen blev brun og satte frukt
i en for spe alder, sæden begynte å henge, vissen og blek, og de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
