Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra Svipop til Venåsen (1892) - Rønnog Nordlien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rønnog Nordlien 223
som var krydret, hadde gjort svært narr av disse rullepølsene og
ertet kjerringen sin på alle måter, og spurte om det var noe slags
brennevinsbrød hun laget.
Dette tok Rønnog med ro, hun visste at Ola nok spiste pølsene
når tiden kom.
Men ergerlig blev det da hun en morgen kom inn og fortalte at
nu var den ene borte. For også da lo Ola og sa at de vel var så
spreke av alt det krydderiet at de løp bort av sig selv.
Rønnog tenkte både på hunden og på katten, men da det morge-
nen efter var strøket en til, så var det ikke vanskelig å skjønne at
det måtte være folk, og var det folk, så var det nesten sikkert at
det ikke kunde være andre enn Rasmes.
De visste alle at Rasmes rapset litt, men det hadde aldri vært
så meget at de hadde drevet det på ham. Det hadde jo hendt at
Ola bante, når han visste han hadde et dusin storspiker liggende
på en hylle og kom for å ta dem, og han hadde også halvt i sinne
spurt Rasmes om han hadde sett noen spiker.
Jamen hadde han sett spiker både her og der, men om det nettop
var på den hyllen visste han ikke, og så var det ikke blitt mer av det.
Og det var vel ikke blitt gjort noe med pølsene heller hvis ikke
Ola hadde vært så drillvorren.
Da Rønnog spurte, om han ikke trodde det var Rasmes som hadde
tatt dem hadde han svart:
«Jamen kan det hende, skjønt jeg ikke vet hvad han skal med
dem.»
Om han ikke vilde ta Rasmes for dette.
Nei det var best hun gjorde det selv; Rasmes hadde rapset så
ofte fra ham uten at det var blitt til noe, det vilde riktig være bra
om hun kunde få tak på ham. Han vilde gi meget for å kunne
stå i en krok og høre på det.
Å nei, det skulde han slippe. Hun skulde nok være mann for å
greie dette alene også hun — og så var det hun hadde besluttet
å ta Rasmes for sig, og det var til den gang han gikk da han så
glad forlot huggestabben.
Da Rasmes kom inn i stuen, satt Ola Nordlien oppe i benken
med en avis foran ansiktet som han kikket over med det ene øie. I
den åpne kammersdøren stod Rønnog:
«Du Rasmes, du får komme hitut litt, jeg skal snakke med dig.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
