Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Sau-Laug
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sau-laug 39
Så sannelig om de hadde annet enn sko på, og stakken nådde
ikke riktig til knærne engang. Å nei, så rundt og lubbent — akku-
rat som skinnet på en nyfødt grisunge!
Han grep fatt i laftet og klemte sig inn til veggen; det var som
om noe vilde tvinge ham til å springe frem og legge kinnet inn til
dette kneet.
Slik blev han stående blikkende stille en lang stund. Jentene
merket ingenting; de lo og snakket og drev på så vannspruten stod
om dem.
Under et ophold så de på hverandre:
«Nu skulde riktig noen komme og se oss!»
«Å de blir inne en stund ennu. Forresten fikk de ikke se mer
enn Vårherre har skapt.» — Rønnog slo hendene sammen nede i
vannet, så en vannstråle skjøt op i hennes ansikt og viltre hår, og
blev hengende som glinsende duggperler i håret, på nesen og de
runde, røde kinn.
«Her er den siste!» — Det var gjætergutten som sa det.
«Den tar vi sammen.»
De tok den i hver sin ende og løftet den op i karet.
«Ja, du skal bli ren du.» De dukket den mange ganger, gned
og kjælte for den.
Endelig var de ferdige, den siste sauen var løftet ut av karet.
Hvad piske tro de skulde nu? De hadde så travelt med å få
gjætergutten vekk? De skjente på ham og bad ham skynde sig
å jage sauen, så den ikke fikk legge sig og søle sig til igjen.
Da gjætergutten var gått, så de sig forsiktig speidende omkring
som svaner i det samme de stikker hodet op av vannet. Og så sa
Rønnog:
«Tør vi?»
«De blir inne en stund ennu.»
Piskadød, de vilde visst oppi selv!
Morten klemte sig enda tettere inn til veggen og åndet kort.
Da løste Rønnog stakklinningen; stakken slapp hun litt ned, men
holdt i den på den ene siden, som vendte fra ham. Han så som
gjennem tåke en hvit rund hofte — hans hode kom helt frem forbi
laftet uten at han visste det.
Rønnog speidet igjen. Så vendte hun sig likegyldig mot Ingeborg,
trakk stakken op og bandt linningen, idet hun blunket.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
