Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Når grågåsen farer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
44 Når grågåsen farer
«Er det noen fremmedfolk inne?»
Oline så bort på henne og rystet svakt på hodet og blev straks
mildere i målet:
«Jeg sa dig jo at Marthe Moen er inne!»
«Nei, er hun det? Henne må jeg endelig snakke med. Be henne
komme ut til mig før hun går.»
«Ja, det skal jeg nok gjøre,» og Oline gikk inn igjen.
Litt efter kom Ivar ut i kammerset.
Det lyste op i hennes ansikt straks hun så ham.
«Nei, er du der, Ivar!»
«Ja, bestemor; jeg kan hilse dig fra grågåsen — nu för hun!»
«Hysj,» hun vinket med hånden mot døren — «slå døren til,
Ivar, så de ikke kan høre oss.»
De hadde nok hemmeligheter sammen disse to, og det var gått
således til:
Det var meget lenge siden gamle Beret Madslien hadde vært
utenfor det vesle føderådskammerset sitt. Hun var nu så gammel
at hun satt der vel innpakket og frøs bestandig. Hun var frisk i
hendene, men når hun var kommet i sin stol, så satt hun der, kunde
ikke reise sig alene. Syn og hørsel hadde hun så noenlunde bevart,
men med de andre sanser var det bare så som så, især hadde hun
mistet all hukommelse og dømmekraft. Som alle gamle folk var
hun blitt amper og nysgjerrig og umulig å gjøre til pass; det som
hun bad om det ene øieblikk, det var hun misfornøid med at de
gav henne det neste.
Mest gikk dette ut over Oline, hennes egen datter og guttens mor,
fordi hun var mest om henne. For hun innbilte sig nu at hun hadde
så urimelig meget å snakke om. I virkeligheten var det intet med
sammenheng i, det var bare en og annen ting fra lang, lang tid til-
bake, dengang da mannen levde, ting som hun bare husket i de
groveste trekk og ofte blandet sammen. Av og til hørte jo Oline
på henne, men hun merket godt at voksne folk ikke hørte på med
opmerksomhet, ofte med et smil, og det gjorde henne harm. Så-
ledes var det gått til at hun hadde valgt Ivar til sin fortrolige.
Han hørte på, og det smigret ham at bestemoren alltid var så for-
siktig og hvisket, så ingen andre skulde høre det.
Det var især en ting bestemoren hadde mast svært med denne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
