Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Doktoren hjalp
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Doktoren hjalp 49
— og — og det ikke blev til noe — ja, noe sånt naturlig, så var
det på høtie tid.
Siden da hadde Pål fått skrekk i livet; han hadde ikke gjort
annet hele vinteren utover enn å gå og passe sig selv og sin helse.
Ja, det var ikke fritt for at han hadde sin egen almanakk med blyant
i stroppene, som ingen fikk se og ingen fikk røre ved, og folk la
også merke til at nu bar han alltid på sig det fine urverket sitt,
som han ellers aldri brukte til hverdags.
Han var aldri rolig og tilfreds, sov ikke trygt om natten engang,
og ingenting torde han ta sig til; for han måtte være forsiktig —
kom dette igjen, så kunde han falle bort før han visste ordet av
det, han hadde skjønt noe sånt på gamledoktoren.
Den siste natten hadde det vært rent galt; de hørte ham tøfle
om i dørene hele tiden, han hadde nok slett ikke sovet, og da klok-
ken var fem om morgenen, så gikk det ikke lenger, han måtte bort
og vekke Simen:
«Ja, nu får du stå op og reise efter doktoren, Simen!»
«Er du blitt syk, Pål?»
«Jeg kjenner ikke noe ennu, men det kommer, det kommer!»
«Det er mørkt ennu, var det ikke best å bie, til du får vondt?»
«Bie? Vil du at jeg skal dø på flekken da, Simen — nu er det
to dager — og doktoren sa — for Guds skyld, skynd dig, Simen!
Bare det ikke alt er for sent!»
«Ja, jeg får vel det da. Men kjenner du slett ingenting? Gamle-
. doktoren er i stand til å bli sint, hvis han er i det lunet, og det
ikke feiler dig noe.»
«Å, det er visst ikke fare for annet enn at jeg blir syk nok! Bare
jeg lever til du kommer igjen!»
Ja, så måtte da Simen op i flyvende hast og avsted, og det blev
sagt ham, hvad han skulde si til doktoren, og det var omtrent at
nu stod det om livet.
Nu var det på den tid de kunde være ventendes, og derfor var
det at Pål ikke hadde ro på noen flekk, trippet fra det ene sted til
det andre, og så fremover veien så øinene stod ut av hausen på ham.
Endelig fikk han se en liten prikk der langt fremme i veien, en
prikk som kom hitover.
Nå, der var de da endelig! Bare det nu også var dem! Hm, en
sledeskyss var det, men montro den gampen ikke var litt for mørk?
4 — Aanrud II.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
