Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Den gale tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
88 Den gale tiden
På lignende måte dreves gården utover høsten. Jon Libakken
var Myhrvolls høire hånd, og han sørget for at alt blev dyrt nok
og galt nok.
Og så kom høsten med blinking og tømmerdrift igjen, i dobbelt
så stor målestokk som før — nu skulde det drives ut til siste pinne.
Det blev en svær snevinter, og huggerne forlangte mer, og kjø-
rerne forlangte mer, og Olsen gav akkorder og skrev anvisninger,
Myhrvoll betalte — tømmeret skulde frem, om det så skulde midt
gjennem bergveggen. Det var kommet som en feber over alle, som
om mnoe lå i luften; det var kommet rykter sønnenfra om store
eiendomsbesiddere som ramlet lenger nede i dalen, og om håpløst
fallende priser på tømmeret.
Arbeiderne blev rent ublue i sine forlangender, det var som de
hadde følelsen av at snart var det slutt. Olsen var også nervøs,
det var som han bare hadde den eneste tanken at driften skulde
gå, koste hvad det koste vilde, og anvisningene blev større, drikke-
lagene om lørdagskveldene verre. Olsen var full rett ofte.
Myhrvoll var den eneste som ingenting merket. Han drev på
med sine planer om gårdens ombygging, og da våren kom og tøm-
merdriften var ferdig, satte han en dag i vei igjen med sin
grunnmur.
Da grossereren fra Fredrikstad plutselig kom en dag, for første
gang, aldeles uventet, fant han Olsen full, Myhrvoll på sitt kontor,
og ti gamper i ferd med å kjøre gråsten. Og hvad som verre var
— han fant kassen tom og tusenvis tylfter småtømmer, som knapt
nok kunde betale driften med de priser som nu var.
Det var som grossereren med en gang falt sammen; han hadde
lidt store tap annen steds, det var Solberget han hadde satt sin lit
til; dette betydde at når merkingen var over, var han fallitt.
Den eneste kraftanstrengelse han gjorde, var å gi Olsen og Myhr-
voll avskjed. Det gjorde han på den måten at han sa:
«Ja, så er det best at dere to får fri inntil videre.»
Olsen forstod øieblikkelig, og allerede dagen efter var han for-
svunnet. Men Myhrvoll forstod ingenting, han takket ’grossereren
meget for at han fikk tjenestefri en tid, så fikk han bedre stunder
til å ordne de planer som han hadde utarbeidet til gårdens om-
bygging og som han skulde ha den fornøielse å forelegge gros-
sereren til approbasjon. Om grossereren vilde se hans bøker og hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
