Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - I snedrev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
104 I snedrev
mørkt, som kravlet sig opover. Det stampet noen skritt fremover,
og så var det som det trådte feil, for veien var aldeles igjendrevet
av sne, og rullet ut i snehaugen, og så op igjen og begynte på en
frisk.
— Det ser nesten ut som en diger kropp med pels på, sa tjeneste-
gutten.
— Ja, men hvem kan det være?
De stod og så litt:
— Kanskje det var selbot om jeg gikk nedover og hjalp ham.
Tjenestegutten så spørrende på Ola Nordlien.
— Ja, det kunde vel trenges.
I det samme stanset skikkelsen og så opover, og snedrevet dalte
litt mellem to vindstøt. Da knipset tjenestegutten i fingrene:
— Nei, så sannelig om jeg gjør, for det er han Kristian Lang-
sveen, den kjeftnøita kan greie sig selv.
Ola Nordlien måtte smile:
— Ja, så har vi ingenting sett. |
Kristian Langsveen hadde fart og reket i bygden all sin dag.
Først som hestebytter; men han hadde aldri vært av de profe-
sjonelle som forstod å snyte, han hadde alltid hatt slike skrangle-
merrer at han hverken kunde snyte eller snytes til gagns. Det var
mest reiselysten han vilde ha tilfredsstilt. Om han handlet med
det låkeste som fantes, gav det alltid anledning både til å drikke
kjøpskål og bruke store ord, for det var nu især i kjeften han
hadde det. Han talte så ualmindelig både høit og fort, og alle
kraftsatser tok han to ganger opigjen.
Men så en dag var han ualmindelig uheldig, kjørte i fylla utfor
veien, brakk armene på kjøreredskapet, forbenet på fillemerra og
et par ribben på sig selv. Under den nødtvungne rolighet han nu
fikk — han måtte ligge i tre uker — kom en leser og omvendte
ham, og så — bar det på bygden igjen; ingen kunde merke noen
forandring på ham, undtagen den at han nu snakket gudsord —
som han forresten ikke var videre bevandret i — i stedet for heste-
handel; for han hadde ikke fått hengehodemanéren, han brautet
gudsord likeså frimodig og med samme stemme og samme manérer
som han før roste skranglemerrene. Derfor stod det heller ikke
så stor respekt av ham som av en almindelig leser, man lo helst
litt av ham.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
