Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - I snedrev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
106 I snedrev
— Du har for liten tro, for liten tro. Blakken er i bedre hender
enn både dine og mine — jeg bandt den i gjerdet og gav den til
Vårherre.
En stund efter var nu tjenestegutten allikevel på vei nedover
for å se til Blakken og om mulig få den op. Selv Kristian gikk
med på at det kanskje var best.
Det var allerede nær mørkt, vinden var stilnet noe, og i stedet
falt sneen enda tettere, Det var blitt så forunderlig ødslig og
stilt, slik da man går varsomt for ikke å bråke og skremme
sig selv.
Tjenestegutten var kommet i en underlig stemning; han hadde
nu gått her de hundre ganger både i lys og mørke og i all slags
vær og aldri kjent det slik. Det var likesom det måtte være noe
annet enn Blakken, noe mystisk der borte ved skigarden. Det blev
likesom med en gang borte det latterlige ved at Kristian hadde gitt
den til Vårherre. Det kom en slags spenningens skjelving over ham,
som tiltok alt eftersom han nærmet sig og blev trett av å baske sig
frem gjennem sneen. Nu var han endelig ganske nær. Han stanset
og lyttet.
— Fola Blakken!
Nei, han hørte ingenting. Besynderlig så mørkt det var.
— Fola, fola, er du der da, Blakken min?
Nei, og akkurat her skulde det være at Kristian hadde bun-
det den.
I det samme spente han mot noe hårdt, så han stupte på nesen.
Det var spissleden som var ganske nedsnedd.
Han nevnte ikke noe om han hadde løst fra gampen heller,
men det måtte han vel ha gjort.
Han begynte rent feberaktig å famle langs gjerdet. Jo, der hadde
han fatt i grimeskaftet og grimen. Men Blakken? Og grimen var
ikke slitt og ikke knappet op heller. Nei, dette var besynderlig,
for Blakken kunde ikke smyge grime, og enda så trangt som denne
hadde vært spent. Nei, aldri i sitt liv hadde han — uff, det blev
rent rart å være der — og tjenestegutten snudde og drog opover
igjen fortere enn han var kommet, og alt i ett så han sig tilbake
i mørket, og for hver gang han hadde sett sig tilbake, skyndte han
sig enda mer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
