Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vinternatt og andre fortellinger (1896) - Da belgen ikke trakk lenger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Da belgen ikke trakk lenger 109
trengte i den lille avsides dal — han slo sig da på den måten
igjennem.
Siden den tid kunde de som passerte på landeveien — og det
var ikke mange, for veien smøg sig forsiktig frem nede i dal-
bunnen, og alle gårder lå høit oppe i liene på begge sider — så
sikkert som dagen var, enten se Martins store hornbriller på ruten,
da satt han ved verkstedbenken inne i stuen, eller også gløste det
ut av smiedøren, mens belgen pustet eller hammeren klang, og da
fant de ham stående støttet til muren eller til smiestabben, alt efter-
som han trakk belgen eller han hamret.
Han bodde ganske alene og hadde vennet sig til ensomheten,
og ikke så sjelden slang det jo også innom en og annen av bygdens
folk, som skulde ha slått en gang hesteskosøm, hvesset et grep eller
støpt i en sprukken gryte. Men han visste ikke annet, enn at han
hadde trivdes godt her — jo visst kunde han være tungsint en
gang imellem han som andre — det var akkurat som noe vondt
forestod.
Han blev sittende lenge og se ut over den lille flate sletten,
som lå mellem elven og der bakkene begynte, og bortover den smale
grå veistripen som listet sig frem akkurat i skillet.
Det var vårkveld med høi klar luft og så stille, så stille at en
rev endog vågde sig ut av sitt hi oppe i bakken og ned til elven
for å drikke.
Alt som han satt således, seg ensomheten inn på ham, han følte
sig med en gang så hjelpeløst alene. Det kom på ham en lengsel
han aldri før hadde kjent efter noen eller noe å slutte sig til, noen
å gjøre godt imot. Men den var blandet med en beklemmende
angst, det var som han hadde forurettet noen, men ikke visste hvad
det var.
Litt efter litt trakk hans tanker sig sammen, uvilkårlig falt de
på smien. Det var besynderlig — det var visst tre uker siden han
hadde vært der. — Åt han hadde vært borte så lenge, hadde da
visst ikke hendt siden han kom hit. Ja, han hadde ikke hatt noe
der å gjøre heller, bare disse gangjernene til grunnen hans Jens
Perhaugen, og det hadde han syntes var for lite å tende op i
avlen for.
Med engang så han likesom hele smiens indre for sig, den tro-
faste stabben som bar ambolten, tangen som lå der godt lukket,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
