Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Seminaristen og Finn-Katrine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116 Seminaristen og Finn-Katrine
fra alt dette; det kom fra ham inne i kammerset, han som alltid
kom så nær at han dultet til med skosnutene og alltid gikk og gren
på nesen og snuste — som om han hadde noen lukt —! Men Bur-
man skulde passe på, når han kom for nær engang de var alene,
og ta en ordentlig jafs av den skosnuten hans, så han skulde kjenne
det i tærne også!
Og Burman skjelte bort til kammersglaset som stod halvt åpent
i den strenge kulden, og vedblev rolig å gjø nordover.
Snart kom det et ansikt med briller på til syne i det åpne kam-
mersglaset og så nordover og kremtet bestemt og viljefast; der så
Kjersti Storberget selv ut av stueglaset, et par av ungene kom ut i
gangdøren, og straks blev det sagt innover i stuen både fra den
ene og den andre kanten, men likesom forsiktigere og stillferdigere
enn ellers, forat det ikke skulde høres ut i kammerset at nu var
det Finn-Katrine med følge som kom til gårds.
Det var så sikkert som at vinteren kom at Finn-Katrine «reiste»
gjennem dalen, og det hadde hun gjort i mangfoldige år. Hun hørte
til storfolket blandt omstreiferne, vilde ikke hete hverken om-
streiferske eller taterske, hun var slett og rett «reisende» eller
«vandrende», som hun selv kalte det, og noen fattigkjerring var
hun visselig ikke, hun hadde for den saks skyld søljer i brystet og
ringlende sølv på de korte, butte fingrer, bar alltid en veldig bylt
med varme sengklær på ryggen, hadde hest og sluffe og mannlig
følge, som reiste efter almanveien nede i dalens bunn, mens hun
selv med en eller annen datter vandret fra gård til gård oppe i
liene i bestemte, avmålte dagsmarsjer og tok veitsle om man vil;
hun blev iallfall mottatt som en ventet, nesten som en gjest, iall-
fall som om det skulde så være. Hun kjente da også folket, hadde
ikke så få hemmeligheter med kjerringene bortover gårdene, kunde
noe av hvert, visste råd for sykdom både på folk og fe, når en
snakket forsiktig med henne på tomannshånd, kunde kanskje litt
mer enn sitt fadervår når det gjaldt å gjøre både ondt og godt.
Men hun var allikevel var og vill som et skogens dyr, alltid for-
siktig, opmerksom, iakttagende, lyttet ut på lang lei bortigjennem
bygden, om det var noen forandring noensteds, om det var mann-
folk hjemme — hun likte ikke å treffe stuen full av karfolk, de
spurte alltid så nærgående, unte likesom ikke en vandrende livs-
opholdet, og var så vantro i allting — om det var noen syk, noen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
