Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Seminaristen og Finn-Katrine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Seminaristen og Finn-Katrine 121
lettfordøielig og nærende føde, selv om den ikke hadde kunnet
motstå kulden, fordi dens konstitusjon var undergravd av mangel
på det nødvendige kvantum surstoff. Litt betenkelig blev han først
- da Kjersti tok til å ha så lite klær på ungene og sette sig med
den minste ved peisen like mot glaset, hvor det trakk som en passe-
lig nordenvind, og han slo på om nu dette var verdt; de hadde
aldri hatt annet enn spillende friske unger efter den gamle måten,
og nu var denne blitt forkjølet og hadde fått noe annet fanteri,
som de ikke visste hvad var. Ja, Kjersti hadde nok tenkt det
samme, men seminaristen hadde sagt at det bare var et tilfelle at
de hadde stått den gamle måten ut, og en fikk tro på den som lær-
dommen hadde — Ola fikk hugse hvordan det gikk dengang han
kurerte på sig selv med den hestemedisinen; han holdt på å stryke
med; seminaristen hadde rett både rystet på hodet og ledd da hun
fortalte det. Da bet sinnet Ola; dette var noe, han ikke gjerne
vilde høre om, og nu skulde denne jyplingen også gå og grine av
det —! og så lovet han sig selv at han nok skulde vente og se å
få has på ham på en eller annen måte.
Det var dette som stakk Ola, da han så at Finn-Katrine kom til
gårds; det var derfor han gav sig ærend fra skålen og inn —;
Kjersti hadde like stor respekt for Katrine som for seminaristen,
det visste han, og han hadde med fryd sett på, hvor forlegen hun
var blitt da Katrine kom inn.
Det var da også for å bringe dem inn på saken at han sa dette
om grisene og bølingen.
Finn-Katrine vendte sig mot ham:
«Å, Gud sign dig, Ola Storberget, du trenger så visst ikke å la
bølingen beite ute nu; men for grisene kan du være trygg, slikt
flesk kan stå for sju vintrer.»
«Vel er du klok, Finn-Katrine, men flesk forstår du dig ikke
på lel. Flesket er ingenting tess, skal jeg si dig — det er for meget
kullhøidrat i det.»
Hå, hå, hadde hun ham der; nu begynte hun å skjønne. Hun
tok et raskt grep i eldmørjen, det kom et raskt glimt i de grønne
øinene og et umerkelig smil om de stramme, sammenbitte leber.
«Nei jasså, Ola Storberget, er det kommet fankensdom på flesket;
ja, vi vandrende har nu ikke bedre vett enn at vi i enfoldighet med
takk og velsignelse vilde ta imot om du gav oss et stykke, men så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
