Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Folk og fe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Folk og fe 141
Og så var det hele eftermiddagen så ødslig og hyggeløst både i
huset og stallen, neste dag var det likesom selvsagt at Brunen
spentes for, og da kunde det gå en hel økt at de to ikke ergret
hverandre.
Tidlig en vintermorgen mens stjernene ennu var oppe, ruslet
Brunen og Simen opover skogsveien, de skulde innpå høifjellet efter
det siste lass renmose. Det var langt, men bare som en lysttur like-
vel, for veien var godt opkjørt, de hadde kjørt der med tre gamper
en hel uke; men så var det blitt akkurat et lass igjen, og det var det
de nu skulde hente. Brunen visste også at det var langt, den gikk
raskere og tok færre pusterum enn sedvanlig, den visste at jo før
den kom hjem, jo før fikk den hvile.
De steg raskt, snart var de ute av skogen oppe på fjellskråningen,
og da dagen kom, hadde de allerede begynt på den store svingen
utenom Stormyren — sneen var kommet før myren frøs til i år,
og så hadde de måttet legge veien utenom.
Dagen kom ikke med noen rødming i øst, himmelen blev ullen,
så blev den grå og lav, og det var ganske stille i luften, slett ikke
koldt. Da de var forbi Stormyrsvingen, og hadde kjørt en times
tid innover høifjellssletten, lå det tåke om toppene langt borte, og
den senket sig langsomt nedover — før de var fremme, begynte det så
smått å sne.
Simen brydde sig dog ikke videre om dette. Da de var fremme,
gav han Brunen først, tok rolig skreppen og satte sig til å ete.
Det skulde være et øieblikks sak å få det moselasset på, og veien
var god, om det kom en halv alen sne gjorde ikke det noe.
Da han hadde spist en stund, tenkte han uvilkårlig hvad tro
klokken kunde være — det var så besynderlig mørkt. Han hadde
sittet i ly for moselasset — nu så han op. Nei, make til snevær
skulde en da aldri ha sett, det var så tett som en mur, og det drev
langs med marken, det var blitt en jevn vind også —, han kunde
ikke se en halv målsvegg fra sig. Nei, han fikk nok se å få lesset
på og komme avsted — han hadde aldri vært ute for slikt før på
høifjellet.
Han var ferdig i en fart, satte Brunen for, satte sig selv på lasset
og drog avsted. Sannelig var veien ikke alt drevet helt til, det
var ganske jevn flate, han kunde ikke se stripen efter den engang.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
