Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Langt til skogs
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
154 Langt til skogs
om at alt vilde være ferdig til endelig avregning i slutten av denne
uken; men det kunde jo komme noe i veien, Ombergen kunde være
blitt syk, eller han kunde være død, eller han kunde være gått
fallitt — nei, det kunde han nu ikke forresten — eller han som
han sendte med pengene, kunde bli knertet borte på skogen. Om-
bergen kunde også finne på å la det skure et par dagers tid, fordi
det ikke var beleilig, han hadde gjort slikt før; han kunde være
svært likegyldig, hadde ikke skjønn på at slikt hastet og måtte
være greit. Han hadde ikke hørt fra ham på lenge, det måtte
være noe i veien; dette var det som hadde ligget på ham, nu skjønte
han det; jo, det var noe i veien, Ombergen var gjerne død —
imorgen tidlig fikk han dra fremover til byen.
Denne tanken var nettop så vidt ferdig, da det kom bestemt fra
Lange-Andreas:
«Du drar fremover imorgen?»
Per så forundret op over at han hadde gjettet hans tanke. Ola
så også op:
«Drar du fremover?»
«Ja, jeg må ned og snakke med Ombergen.»
«Det er synd vi ikke kan slå følge,» sa Lange-Andreas, «Jeg tar
nordover til Rødbergskogen. Jeg skal nok få kappet en stokk ennu
i år.»
Slik var det gått til at Per Storberget var tatt de to mil ned fra
skogen, hadde reist likeså langt på landeveien til jernbanestasjonen
og om kvelden var kommet frem til byen, hvor han nu gikk
gjennem den lange gaten. Ångsten hadde ikke sloppet ham, han
gikk så besynderlig lett og vart bortover den kolde sneen, som om
han var redd for den sterke knirkingen under føttene, så ikke de
mennesker som gled forbi ham under de rim-frosne, matt-blafrende
parafinlykter. Han så rett frem og ilte hurtigere og hurtigere, det
var som det huset han skulde til, vilde bli borte eller forandret,
hvis han ikke kom fort nok. Nu var han ved svingen, i neste øie-
blikk måtte han se det, nu — — det flimret for hans øine, så
han ikke rett opfattet at de tre vinduene på hjørnet, Ombergs
dagligstue, lyste rolig utover sneen som sedvanlig. Nu var han på
trappen, og uten å stanse banket han på.
Han holdt pusten og lyttet; — først nu kjente han at han var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
