Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - I gamle dager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
160 I gamle dager
kunde være genegen til å la saken passere. Men retteligen burde
han vel forklare sammenhengen for ikke å geleide folk i overtro.
På den annen side, en sådan forklaring kunde lettelig rygge ved
folks sanne tro — selve tingen var jo ikke i skriften utelukket —
og i tider som disse var det sannelig bedre at folk trodde for meget
enn for lite! Den gode skomaker og den gode skredder kunde
ha godt av en vekker! Jo, den skulde de ha. Han fikk bare sørge
for at det ikke kom ut.
Og han sa bestemt:
«Kall mig så den skredder og den skomaker her op.»
Han satte sig vel til rette i sin stol, tendte pipen og la den største
boken foran sig på bordet.
At landsensskomakeren og landsensskredderen i dag kom på pres-
tens studerkammer var gått således til:
Det var omtrent tre uker før jul at Ole skomaker med sin sko-
makerklype over skulderen og verktøiskrinet i spannremmen bak
på ryggen, lesteknippe foran, og i sine stasklær med langstøvler
utenpå buksen kom spankulerende fremover veien til prestegården.
Man kunde se han var i storærend, han hadde dypt sig i munn-
vikene og tett sammenknepen munn, ingen skulde behøve å spørre,
hvor han skulde hen. Men det visste de saktens også; for det var
en kjent sak at han var den eneste håndverker i bygden, som var
betrodd å arbeide både til gamlepresten og til prestejomfruen; men
det forstår sig, så kunde han nu også sy med annet enn bektråd,
både med kamgarn og hjemmespundet, og pusse av en støvel, så
de kunde speile sig i den. Og ta mål! han grep aldri høiere enn
til ankelen, iallfall ikke når han målte fruentimmerne på preste-
gården. Nei, han var ikke født i går, han visste å føre sig, for det
var nu likesom en finere bonitet i dem enn i de andre i bygden;
ikke å tale om prestegårdsjomfruen selv, men også i innejenten og
i budeien; de gikk i hatt og fikk sitte oppi stolen hos jomfruen i
kirken. Ja, hun Marthe, budeien, fikk han nu se til å få snakke
med denne gangen. Hun vilde være noe for ham; skulde han
ligne henne med noe, så måtte det være med safrianskinn. Og det
vilde passe; for de var jo på en måte konsenerte begge to. Det
fantes ikke løskar i bygden som kunde måle sig med ham, hverken
i beskjedlig tale eller på andre måter — selve gamlepresten kom
da også ofte over på verkstedet og talte med ham. Ja, han visste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
