- Project Runeberg -  Samlede verker / II /
169

(1943) [MARC] Author: Hans Aanrud
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Julegjester

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Julegjester 169

Til sist reiste han sig og tok på å drive om i stuen. Ingen sa
noe, og tausheten begynte å bli trykkende. For å si noe så Rasmus
ut av vinduet:

«Det er stjerneklart i aften og svært koldt.»

«Ja, det er koldt.»

Det blev igjen stille.

Gryten kokte op, Karen hadde mel på og fikk julegrøten i stand.
Rasmus drev enda om på gulvet:

«Det er så besynderlig i stuen i kveld, akkurat som her skulde
være noen.»

«Uff, som du snakker, Rasmus!»

«Ja, det er likesom jeg ikke har ro på noen flekk.»

«Det blev kanskje bedre, dersom du vilde —»

«Jeg vil ingenting.»

Karen hadde begynt å dekke bordet. Hun la duk på og satte
frem to messingstaker med julelys i, men tendte ikke. Derpå tok
hun på å dekke.

Rasmus stanset og sa noe usikker i mælet:

«Hvorfor dekker du til tre? vi er da bare to vet jeg?»

Karen svarte:

«Ja, vi er nok det — men — det er så rart i kveld — og så kom
jeg til å huske på en gammel skikk, som ennu var brukelig i min
ungdom. De dekket alltid til en for meget om julekvelden, de
vilde ha en usynlig gjest til bords.»

«Hm!»

«Og så tenkte jeg det kanskje vilde være godt for oss gamle —
ensomme —, om vi begynte å tenke litt mer på ham.»

Målet sviktet henne, og hun begynte å gråte:

«Det er lenge siden vi var alene om julekvelden, Rasmus!»

Rasmus var bløtere i målet da han svarte:

«Ja, det er lenge siden — en og tyve år.» Så kom det hårdere:
«Å ja, du har jo skjønt det likevel at det ikke er annet jeg har
tenkt på i hele kveld. Men det er nu fattigfolks lodd å sitte igjen
alene, når de blir gamle.»

Det lyste op i Karens ansikt:

«Ja, men tror du ikke det blev bedre, når vi snakket om barna
en gang imellem.»

«Jeg vet ikke hvad den snakken skal til. De bryr sig ikke mer

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 20:34:05 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/aanrud/2/0175.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free