Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Kaffe-Marthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
180 Kaffe-Marthe
Han skulde ikke innbille sig han var så meget likere enn hun, han
som endog hadde opnavn i bygden! Vilde han vite hvad de kalte
ham? De kalte ham slett og rett for sylspetten.
Da bet sinnet også Jens:
Nei, hør på den forhakkende kjerringen! Vilde hun begynne
å kalle ham! Ja, da var det best hun fikk vite hvad de kalte henne
også, og det var ikke så ueffent enda, for de kalte henne Kaffe-
Marthe. Nu visste hun det!
Da var det at Marthe för op, hev kaffekjelen, så den brune spruten
stod ut av tuten på den, rev døren op og slengte den langt bort-
over. Derpå snudde hun sig, trampet i gulvet og ropte:
«Nu har du fått din siste kaffeskvett av mig, så meget du vet
det, sylspetten du står der!»
Det hadde vært en langsom uke, den som fulgte efter oppi
Perstuen. Jens og Marthe hadde gått hver sin vei og ikke snakket
et ord til hverandre. De hadde ikke engang spist sammen. Jens
måtte selv finne frem, når han vilde ha mat — det eneste hun
gjorde var å rydde vekk; men det gjorde hun ikke før han var
gått ut.
Mandag morgen tok han til å bære inn loen sin. Han hadde
ventet at hun som sedvanlig skulde komme bort på låven og hjelpe
ham med å legge støe. Men nei, da hun var ferdig i fjøset, så han
at hun tok bøtte og grev og sekk og gikk bort på potetsflekken
deres og tok på å ta op potetene. Således drev de på hvert sitt
arbeide til han var ferdig; da begynte også han å ta op poteter;
men da de fredag eftermiddag var ferdige med det hele, hadde
de ennu ikke snakket et ord med hverandre.
Lørdag morgen satt hun som sedvanlig på peiskrakken og han
på sengen — på varmen var det slukket, den hadde jo ikke noe
å brenne efter.
Jens satt og kiket bortpå skoen hennes og tenkte på om han
skulde by sig til å lappe den. Det vilde være passelig ruslearbeide nu
lørdag, på mandag måtte han til skogs og lage vinterveden.
Mon tro, hvordan det var med skogsbuksene hans? Han fant
dem frem. Jo, de var temmelig miserable bak. Han kiket igjen
bortpå skoen hennes, men hun satt og så ende frem for sig. Han
fikk legge buksene således på sengen at hullet riktig vistes; hun
visste jo likeså godt som han at nu, når de hadde allting i hus,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
