Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - I bestefars ærend
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198 I bestefars ærend
Vesle-Jon var vant til å rusle alene, og ingen hadde savnet ham.
Først da de hadde spist, sa moren:
«Hvor tro han Vesle-Jon er? Har noen sett ham?»
Nei, ingen hadde sett ham siden dugurdsmål.
Tro han skal være ute hos bestefar? Hun ut i kammerset og
spurte.
Nei, bestefar hadde ikke sett ham siden i dag tidlig; da hadde
han så travelt.
Hun fikk otte på sig og så ut på gården alle steds hvor han pleide
holde til. Hun blev fælen, kom inn og bad en av jentene springe
op til Sjur Plassen og høre om han var der. Hennes angst begynte
å smitte de andre, og noen hver tok til å undres på dette.
Piken kom tilbake og sa at Sjur ikke hadde sett noe til ham.
Da gikk de ut sånn en efter en, kiket rundt husene og inni
husene, og til slutt tok moren til å rope på ham.
Ved ropet var det som angsten grep dem alle, og snart ropte
de til hver sin kant. Intet svar.
Da husket mannen på Burman:
«En skal da vel aldri tro at guttungen har satt til skogs; hunden
var så rar i dag!»
Ja, det husket de alle. De begynte å lokke på Burman, og de
blev ikke lite forundret da han ikke kom, for Burman gikk aldri
av gården.
«Ja,» sa mannen, «det blir ikke annen råd, vi får la høiet ligge
og dra til skogs.»
Da Vesle-Jon tok av opover skogsveien, møtte han en riktig stenet
bratt bakke, som solen stakk rett inn i. Men han tenkte ikke på
det og satte til: jo lenger han kom, dess mer kroket blev knærne,
og buksebaken blev så besynderlig tung; da han var halvveis, måtte
han stanse og trekke trøien. Han tok den på armen og drog
videre.
Om en times tid var han oppe på bakken, og så skrånet det
jevnt innover.
Han satte sig — nu syntes han nok snart han måtte være fremme;
han visste ikke så nøie hvor meget en mil var, men så urimelig
langt kunde det nu ikke være heller. Kanskje var han alt like
ved gården, hadde bare ikke sett sig for.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
