Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Sjur sjøl
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206 Sjur sjøl
Hun sa: «Du vilde låne kråksmelle? Du får undskylde at den
bare er simpel; men den smeller godt.»
Dermed smalt en stor flat hånd om ørene på Sjur, så han tumlet
tilbake.
Han blev så håndfallen at han hverken kunde si eller gjøre noe,
gjorde ikke tegn til å ta igjen. De stod litt og så på hverandre.
Så sa hun like rolig:
«Ja, så er jeg ferdig da; nu tenker jeg nok kråken skal sky.
Og skulde det være noe annet du ikke kan gjøre sjøl, så bare rop
over til mig.»
Hun var så rolig og byrg og vugget så fast i hoftene, da hun
med hendene i siden dukket ned i bekkedalen igjen — Sjur kom
sig først da til å se på henne — staut var hun — og fanken til
sterke undersåtter hun hadde! Opskjørtet til knes, fordi det var
vått i åkeren så tidlig på dagen — og så meget større enn andre
kvinnfolk!
Sjur skjønte ikke sig selv lenger. Han var slett ikke blitt sint
med det samme, og han var ikke god for å bli riktig sint, når han
tenkte på det bakefter heller. Tenkte han redelig efter, så hadde
disse kvinnfolkene i grunnen ikke gjort ham noe, og det kom nu
på en måte heller ikke ham ved hvordan de stelte sig der borte i
Kamphaug.
Men bare dette ikke kom ut! Ingen hadde sett det; men kvinn-
folk kan nu ikke tie.
Det var ikke fritt for at han skalv litt i knærne, Sjur, da han
søndagen efter kom til kirken. Men han merket ikke noe på noen.
Marthe og Tonetta var der også, og da de hilste på noen han
stod i flokk med, hilste de også på ham — som på de andre;
Tonetta så ham ikke engang i ansiktet; men han syntes at hun
så på støvlene, og han flyttet uvilkårlig på føttene — det hadde
aldri før falt ham inn at de sjølgjorte støvlene ikke var de beste
og fineste ved kirken.
Det første Sjur gjorde da han kom fra kirken den dagen, var
å ta ned fugleskremslene sine, og det passet han på å gjøre så de
skulde se det over fra Kamphaug.
Og hvordan det var eller ikke var, neste søndag hadde han skinn-
barlig ærend over dit. Det var for galt at han aldri hadde ordent-
lig flatbrød; når han bakte sjøl, kunde han kjevle så meget han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
