Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Gjører hans stier rette
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
210 Gjører hans stier rette
hadde ligget og drømt om en diger hund som satte sig op, da han
vilde jage den ut av kirken. Så var han kommet i skoene og hadde
fart ut.
Om natten var det falt en alen sne,
Han för ned i kirken — vondt i hodet hadde han også — og
fikk tendt op i ovnene; det greide sig vel til kirketid allikevel nu,
når det var så mildt. Men dette tok vel en times tid — veden var
rå — og da han endelig kom ut og skulde begynne å måke vei,
merket han at han hadde glemt spade og måtte hjemover. Han
begynte å måke, men sneen var kram og tung, og det var ikke så
kort vei fra kirkegårdsporten til kirkedøren — han fikk knipe inn
litt på bredden. Han måkte så svetten drev, og da han endelig tok
sig tid til å se op, hadde han også gått på skakke, så veien kom til
å gjøre en krok. Han hadde ikke tid til å rette på det, måtte bare
se å komme frem, og da han var kommet så langt at han skuffet
det siste ned av kirketrappen, begynte alt kirkefolket å komme. Han
måtte skyndsomt ta sig en tripp op i tårnet og kime litt, eftersom
det var høitidsdag — det blev for lite — men ennu hadde han ikke
vei til presteinngangen. Han måtte ned igjen og lage den — det
blev bare en liten stoppe, som enda ikke var rett, og da han var
ferdig med den, så han også presten i prestegårdsgrinden. Han
måtte op i tårnet igjen og ringe. Han gjorde en pause som han
pleide, mens presten skulde gå inn i kirken. Da lenet han sig ut
gjennem tårnluken og så ned, og da så han at presten måtte løfte
samarien helt op over knærne, mens han med lange skritt krysset
frem efter den elendige stoppen hans. Og nede på kirkegården
hørte han noen le og si:
«Han har nok sett skakt han Peder i dag.»
Under prekenen var han ikke som sedvanlig gått ned i kirken,
men satt bare og kiket ned igjennem takluken, og da var det han
fikk støkken, da han hørte presten si:
«Gjører hans stier rette.»
Han syntes at alle så op mot ham med det samme, og han skulde
nettop trekke sig tilbake, da han fikk se en hund, som labbet helt
bakom alteret. Det var ikke annet for, han måtte ned; men nu
hendte det ham også noe som aldri hadde hendt ham før — da
han slo til hunden med skinnluen sin, så flekket den tenner og
knurret mot ham; selv hundene var ikke redd ham i dag.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
